Hopp til innhold

Usynlige hender

Stig Sæterbakken treffer blink med sin nye roman. Det er en nervepirrende historie der spenningen utfolder seg på flere plan.

Forfatteren Stig Sæterbakken. Foto: Jo Michael

Forafatteren Stig Sæterbakken gjør seg igjen bemerket.

Foto: Jo Michael

Politiførstebetjent Kristian Wold er ikke som andre førstebetjenter. Rigtignok er han en slags outsider-type, en sånn litt uortodoks en som kommer i konflikt med sjefen, og sånne er det mange av innen kriminal-litteraturen. Men der jeg som oftest har tiltro til etterforskerens moralske gangsyn, hvor forsoffen han enn måtte være, blir jeg mer og mer tvilende til Wolds hensikter - og metoder.

"Usynlige hender" er da heller ingen tradisjonell krim. Den har mange krimelementer i seg, men spenningen foregår på flere parallelle plan.

Stig Sæterbakken: Usynlige hender. Cappelen 2007

Stig Sæterbakken: 'Usynlige hender'. Cappelen 2007

Foto: Cappelen

Forbudt kjærlighet

Politiførstebetjent Kristian Wold blir satt på den såkalte "Maria-saken". Den 14 år gamle jenta har vært sporløst forsvunnet i ett år. Nå vil politikammeret at Wold skal avslutte etterforskningen. Han skal bare møte jentas mor først. Det blir et skjebnesvangert møte:

"Jeg prøvde å forestille meg henne, danne meg et bilde av hvem hun var, henne jeg om et øyeblikk skulle møte. Hva tok hun seg til disse endeløse dagene alene? Hva tenkte hun om morgenen når hun våknet og det enda en gang gikk opp for henne at datteren hennes var borte? (...) Ansiktet i dørsprekken overrumplet meg. Det var så vakkert. Hvordan kunne en kvinne som hadde mistet barnet sitt være vakker?" (s.8)

De to innleder et kjærlighetsforhold, på tross av Kristian Wolds syke kone, på tross av den enslige morens sorg. Hvordan kan politimannen nå legge saken død? Og hvordan kan han i motsatt fall fortsette etterforskningen?

Uhyggelig persontegning

Stig Sæterbakken har skrevet en nagende og overaskende roman. På en merkelig måte kan den minne om Jon Fosses nye bok "Andvake", for som hos Fosse endrer vår oppfatning av hovedpersonene seg sterkt under lesningen. Sæterbakken bruker stereotypier og vi tror vi vet hvor vi har ham. Så får vi noe helt annet.

Det er hva hovedpersonene angår. Når det gjelder bipersonene, får de bli så endimensjonale som forfatteren bare vil. Sæterbakken mesker seg i overdådige portretter av rike hotellkonger og øst-europeiske mafiabosser. Men nettopp denne tydeligheten gjør historien utrolig visuell, det er bare å vente på filmversjonen.

Utsøkt språk

Språklig er Stig Sæterbakken utsøkt. Historien fortelles av Kristian Wold, som holder en røff, uanfektet tone. Det er noe selvrettferdig ved mannen, noe vi aner kan tippe over i det usympatiske. Her er mye dialog, og på den måten kommer forfatteren inn bak fasaden også på jentas mor, Inger. Bildet av henne, og hennes uutholdelige tilværelse det siste året er svært godt tegnet, med rom for smertens mange ansikter.

Stig Sæterbakken er en mangslungen forfatter. Han debuterte i 1984, og har skrevet både dikt, romaner og essays. Han har dessuten gjendiktet flere slovakiske lyrikere til norsk. I "Usynlige hender" viser han nok en gang vilje til å trenge inn i menneskenes psykologi. Og som tidligere er det slett ikke så vakkert, det han finner.

 

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober