”Uskyldighetens museum” er tilsynelatende en svært lang, detaljridd og omstendelig beretning om en mann hvis kjærlighet til en tolv år yngre fjern slektning går over stag, blir en rendyrket besettelse som faretruende nærmer seg den rene galskap. Lest i stykker og biter, uten sammenheng og en god porsjon konsentrasjon, fremstår den kanskje slik.
Ubotelig kærlighet
Men; dersom leseren har tid, rom og vilje til å begi seg inn i romanen på dens egne premisser, åpner opp for de uendelige rekkene av hverdagslige hendelser, de små samtalene om banale tema, observasjoner knyttet til de mest uvesentlige gjenstander og ting, da skjer det noe. I det alt det små veves i hverandre, skifter fortellingen karakter og blir nettopp en vesentlig roman om ubotelig kjærlighet, riktignok langt over grensen til det tragikomiske, en raus og hengiven hyllest til byen Istanbul og ikke minst; en dyptpløyende analyse av det som blir tilbake når menneskene selv er borte – nemlig tingene som omga dem. Og; skulle ikke alt dette være nok: Under det hele løper Pamuks aller mest gjennomgående tema: øst og vest, tilnærming og frastøting e en prosess ingen av partene kan avstå fra.
Dobbeltliv
Kemal er 30, fra en svært velstående familie, aktiv i farens firma Satsat. Han skal forlove seg med Sibel, en ung sosietetskvinne fra Istanbul som har studert ved Sorbonne i Paris. Året er 1975 og alt ser greit ut, helt til Kemal møter den 18 år gamle Füsun, en usedvanlig vakker ung kvinne, som trenger hjelp med den matematikk til en opptaksprøve ved universitetet. Med Füsun og Kemal blir det mer fysisk kjærlighet enn matematikk. Kemal er lykkelig i sitt dobbeltliv, helt til han gjør alvor av forlovelsen og Füsun trekker seg vekk. Helt vekk.
Syk av kjærlighet
Pamuks utlegning av Kemals kjærlighetssorg er både intens og konkret – helt ned til på hvilke sider av kroppen, i hvilke organer, elendigheten bor. Hvorfra de setter ham ut – helt og fullstendig. Han er bokstavelig talt kjærlighetssyk, klarer ikke mer enn vennskap med sin forlovede Sibel. I denne situasjonen er det han begynner å forholde seg til tingene som ligger igjen etter Füsun, ting hun har brukt, tatt i, drukket av, holdt i. Samlingen er påbegynt – den som flere ti-år senere skal bli Uskyldighetens museum.
Øst og vest
Kemals ungdom har vært preget av et åpent og søkende forhold til vesten. Som mange andre har han studert i vest – for Kemals del; i USA. Den vestlige frigjøringen i forhold til seksuelle normer og regler, oppløsningen av de rigide bestemmelsene for hvordan menn og kvinner kan møtes; alt dette utøver sterk dragning på de unge menneskene i Istanbuls øvre sosiale lag. Samtidig henger det gamle i; gjerne formulert i spørsmålet ”hvor mye er en møydom verdt”. Som vanlig – nær sagt – hos Pamuk, klarer han å allmenn- og tydeliggjøre disse spørsmålene i en nesten ekstrem grad. Blant annet i det Füsun og Kemal skal nærme seg hverandre på nytt – i en årelang, mildt sagt besynderlig prosess.
Politikken
En leser med minne for Tyrkias svært turbulente politiske historie nettopp fra midten av 70-tallet, vil undres over hvor fjerne disse begivenhetene er i Kemals liv og dermed i boken. Kemal misliker politikk, holder seg unna den og politikken vekk fra sitt liv, så godt det går. Bare i brokker møter leseren uhyggen, de politiske drapene fra venstre og høyre, bombe-eksplosjoner, truende borgerkrig, miltærkupp og mest konkret; portforbudene. Igjen; dette fremstår som bevisste og velbegrunnede valg hos Orhan Pamuk. Det skal alltid leves et liv ved siden av politikken.
Museet
Det museet Kemal bygger opp, ”Uskyldighetens museum”, over hans og Füsuns halsstarrige kjærlighet er merkverdig nok i litterær forstand. At museet finnes der nå, helt konkret, i dagens Istanbul, er nesten ikke til å tro. Det finnes adgangsbillett i boken.
