Av Kjell Lars Berge, k.l.berge@iln.uio.no
De to bindene dekker altså årene mellom 1940 og1975, kanskje den perioden da de mest dramatiske endringer skjedde med Universitetet i Oslo: For det første forsøket på å nazifisere det. For det andre utfordringen fra den voldsomme studenteksplosjonen som fant sted i de tre tiåra etter at det eneste totalitære prosjektet i Norge noensinne hadde blitt grundig nedkjempet.
Sentral institusjon
Det er ikke hvilken som helst institusjon i det norske samfunnet som i disse bindene får skrevet sin historie. Universitetet i Oslo - eller Det Kongelig Frederiks Universitet som det het til 1939 - var den eneste norske institusjonen som de oldenborgske fyrstene i København opprettet i den dansk-norske unionsperioden. Og de opprettet ikke universitetet i Christiania av velvilje, men fordi krigene iverksatt av den franske keiseren Napoleon, gjorde det umulig for de norske studentene å reise til København for å ta examen artium ved Københavns universitet. Universitetet i Oslo er på mange måter noe av kjernen i norske nasjonsbyggingsprosjektet, helt parallelt med arbeidet etter 17. mai 1814 for å opprette et eget norsk politisk system og rettssystem.
To omsyn
Som institusjon skal og må universitetet balansere mellom to omsyn: På den ene sida skal det drive kunnskapsutvikling innenfor alle anerkjente vitenskaper, og det skal formidle denne kunnskapen til samfunnet. Universitetet skal opplyse samfunnet om den vitenskapelige forståelsen av natur og kultur. På den andre sida skal universitetet utdanne mennesker som kan ta den kunnskapen i bruk for å styre og utvikle samfunnet, for eksempel som ingeniører, leger, jurister, lektorer eller prester. Av hensyn til kunnskapsutviklingskravet er universitetet i prinsippet fritt. Det er fristilt politiske trender og preferanser. Av omsyn til samfunnets behov for akademisk utdannet og dannet arbeidskraft, stiller universitetet seg til disposisjon for folkets argumenter om hvilken kunnskap som er viktig, og hvilken kunnskap som er mindre viktig å prioritere i arbeidet med å utvikle samfunnet.
Nazitiden
Jorunn Sem Fure har skrevet bind 4 og behandler den perioden da denne balansen ble forsøkt forrykket. Med utgangspunkt i en ganske grundig redegjørelse for den nasjonalsosialistiske ideologiseringen av vitenskapen og vitenskapsmiljøene i den, fram til nazismens innføring, fremragende og verdensledende vitenskapsnasjonen Tyskland, viser hun hvordan de tilsatte og ledelsen ved Universitetet i Oslo, reagerte på tilsvarende framstøt fra det nye statsbærende partiet Nasjonal Samling. Vi får vite at dette framstøtet var forsiktig og ikke så bastant som i en rekke andre okkuperte stater, sannsynligvis på grunn av de sentimentale følelsene SS-lederen Heinrich Himmler hadde overfor Norge. Når en nazifiseringsprosess likevel fant sted, ble den gjennomført med en viss lempe, ikke minst av Universitetets NS-tilsatte rektor Adolf Hoel. Sem Fures grundige og mangefasetterte gjennomgang av universitetshistorien under krigen viser at universitetets ansatte og ledelse ikke lot seg nazifisere. De stod rakrygget i kampen mot diktaturet. Universitetets vitenskapelige etos lot seg mobilisere mot det totalitære prosjektet. Pakten med det demokratiske Norge ble ikke brutt, men forsterket.
Etterkrigstid og studentflom
I det femte bindet, "Universitetet i Oslo 1945-1975 Den store transformasjonen" , behandler Frederik Thue og Kim G. Hellsvig perioden i de tre tiåra etter krigen da universitetet må forholde seg til det nye velferds- og kunnskapssamfunnet. Det viktige årstallet og vendepunktet i verket, og i universitetets historie, er 1961 da Universitet feirer 150 år. Fra og med dette året ble det satt i gang reformer som for det første skulle sørge for at Universitetet i Oslo ivaretok utdanningsbehovet til alle de unge fra de store barnekullene som var født under og like etter krigen. For det andre ble det satt i gang reformer som skulle ivareta det moderne norske industri- og kunnskapssamfunnets behov for høyt utdannet arbeidskraft. I begge tilfeller utfordret samfunnsbehovene universitetets kunnskapstradisjoner og kunnskapskvalitetskrav på grunnleggende måter. Hvordan skulle universitetet kunne gi kvalifisert undervisning til alle studenter? Og det ofte studenter uten den kulturelle og intellektuelle kapital som hadde vært selvsagt så lenge universitetet var en utdanningsinstitusjon for en elite. Og hvordan skulle universitetet kunne justere seg i forhold til politikerne og samfunnsplanleggernes behov for relevant kunnskap, særlig innenfor naturvitenskap og teknologi, men også innenfor samfunnsvitenskapene, for eksempel pedagoger – i den nye skolen der alle skulle med – og psykologer – for å behandle mennesker som ikke uten videre mestret hverdagen i et samfunn med store krav til ytelse?
Utfordrende oppgave
Thue og Hellsvig har hatt en svært utfordrende oppgave med å dokumentere, vise fram og analysere dette kompliserte samspillet mellom Universitetet i Oslo og norske politikere og byråkrater. Men forfatterne mestrer oppgaven fremragende. Den som leser bindet de har skrevet, tilegner seg ikke bare en grunnleggende innsikt i kunnskaps- og forskningspolitikken den gang da, men også nå. Spesielt interessant er det å ta del i forfatternes vurderinger av det såkalte "studentopprøret". Forfatterne ser studentopprøret, som tok til ved Universitetet i Oslo i 1968, mer som en reaksjon på samfunnsutviklingen og endringer i universitetskulturen, enn som en drivende og skapende aktør. Studentenes reaksjoner og antatte "opprør" bar preg av en oppgitt reaksjon på at universitetets karakter av privilegert og elitært miljø var betydelig svekket, og at studentenes tradisjonelle og liberale rett til å være reine kunnskapssøkere ble forsøkt innskrenket til fordel for en mer matnyttig – og samfunnsnyttig – tilpassing av utdanningsforløpet ved universitetet.
God historieforskning
Både bind 4, skrevet av Sem Fure, og bind 5, skrevet av Thue og Hellsvig, er strålende eksempler på god historieforskning og god historieformidling. Ikke minst det siste er det grunn til å understreke i en tid da det politiske miljø systematisk, gjennom den såkalte "tellekantordningen" for vitenskapelige publikasjoner, systematisk nedvurderer formidlende fagtekster som de to bindene er eksempler på. Universitetet i Oslo har all grunn til å være fornøyd med resultatet av arbeidet som er gjennomført innenfor rammene av Forum for norsk universitetshistorie. Skulle denne anmelderen – som selv er professor og har jobbet ved flere nordiske universiteter i snart 30 år – savne noe ved og i verket, er det beskrivelser av og fortellinger om de indre vitenskapelige liv i fagene. Det hadde vært interessant å få noe mer innblikk de enkelte vitenskapsmiljøenes undervisningsvaner og – tradisjoner, hvordan veiledning av studenter og doktorander foregår og hvordan fagutviklingen faktisk finner sted. Her og der i verket får vi riktignok små gløtt inn i den daglige kunnskapsutviklingen og kunnskapsformidlingen, men for den som selv ikke kjenner den, forblir universitetskulturen fortsatt kanskje litt mystisk, opphøyet og fremmed. Slik understreker forfatterne – kanskje underforstått – universitetets karakter av å være selvstendig og utilnærmelig, og ikke for hvem som helst, ja, kanskje til og med litt elitært?