Deler av «Aftenland» utspiller seg i den gråsonen der vi mennesker tillater oss å løsne litt på slipset, slipper intellektet og blir mer biologi. For et sted må hverdagen ta slutt. Vi må kunne ta av oss databrillene og fly ut i natten som nattugler, med leppestiften skjødesløst smurt over leppene. Ohoo, ohoo, kan det bli vi to?
Det er i denne sonen hovedpersonen, kunstprofessoren Karolina Andersson, ønsker å være. Hun har masse intellekt, hun elsker vin, hun elsker faget sitt, og hun elsker menn.
Sjaskete på Söder
Når vi møter henne er det imidlertid som om vinen har begynt å surne litt i kapp med at rynkene er blitt flere. Hun har forlatt fyren hun har vært sammen med i 12 år, og flyttet inn i en toroms i den litt sjaskete delen av Folkungagatan på Södermalm i Stockholm. Hun trenger trøst. Er det ikke annet enn rett og rimelig at hun trøster seg med en tilsynelatende begavet, ung og vakker stipendiat?
Therese Bohman har skrevet en underholdende roman om ubehaget i kultursfæren. Skildringen av kvinnen på randen kan minne om opp til flere romaner av Vigdis Hjorth. Mest av alt ligner «Aftenland» på Michel Houellebecqs roman «Underkastelse». Ikke nok med at hovedpersonene i begge bøker har skrevet avhandlinger om representanter for den europeiske symbolismen. Begge er også i bunn og grunn forsvarere av klassiske, europeiske verdier og kulturtradisjon.
Forelsket i Sverigedemokrat
Therese Bohmans store styrke ligger i evnen til ramsalt kritikk av det hun ser som herskende ideologier i samtiden. Å plassere Bohman et stykke til høyre på en høyre/venstre-akse er sikkert mulig, men ikke særlig produktivt. Det er morsomt at hun vrenger kjønnsstereotypiene inn og ut. Her er det kvinne i maktposisjon, som egentlig føler seg ganske maktesløs. Hun kjemper mot kolleger som vil avvikle kunsthistorien som fag til fordel for tverrfaglig, feministisk forskning. Hun forelsker seg i en mann som i likhet med henne er glad i å restaurere det som var, men som ender opp med å bekjenne at han stemmer på Sverigedemokraterna.
Fra mannebein til mannebein
Mange av vår tids kulturkamper strømmer altså gjennom «Aftenland», og gjør romanen tvers gjennom lesverdig og underholdende. Det er noe ibsensk over hvordan hun bruker stråmenn, i bokstavelig forstand, til å representere ulike posisjoner. Det hele er lattervekkende, selv om det fortsatt er et stykke igjen før Bohman rekker helt opp til den glitrende, ondskapsfulle latteren, som pipler ut av romanene til Michel Houellebecq. Men det er ikke et argument mot å lese romanen. Til det er det rett og slett for underholdende å følge Karolina Anderssons snublende gange gjennom tilværelsen fra mannebein til mannebein.
Passer for deg som:
- ikke kan få nok av den urbane middelklassens luksusproblemer
