Anmeldelse

Ufarlig om far i fengsel

Nicolai Houm skriver underholdende om Vilde, som har far i fengsel. Farlig blir det aldri, til det er komposisjonen for tradisjonell.

Nicolai Houm

Gjenkjennelige konflikter dukker opp i Nicolai Houms nye barnebok. Det blir mer tilforlatelig enn utfordrende.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Nicolai Houm har skrevet en god barnebok. Likevel gjør han meg gretten. Hvorfor?

«Det du ikke vet om Vilde» er en tittel som skaper nysgjerrighet. Ganske raskt får vi vite at Vildes far sitter i fengsel. Det er et tema som sjelden er belyst i norske barnebøker. Alt ligger til rette for en original historie. Det åpner bra, med en antydning om at her kan mye gå galt:

Vær helt vanlig, Vilde. Ikke stikk deg ut. Det var altså planen. Men her står jeg, foran den nye klassen. Alle stirrer på meg. Jeg skal ha fremføring, men det kommer ikke et ord. Og jeg har på meg pelslue. Med løveører.

Nicolai Houm: "Det du ikke vet om Vilde"

Vilde og mamma har flyttet til et nytt sted for å unngå folkesnakket. Men når Vilde starter med å fortelle klassen at faren redder ville dyr i Afrika, for eksempel tiger-unger, skjønner vi jo at hun før eller senere må bli avslørt. Godt plot.

Tydelig fortellerstemme

Vilde vil dessuten bli forfatter. Hun har sendt inn tekster til en antologi-konkurranse, selv om hun bare er 12 år. Kommer hun gjennom nåløyet? Språket hennes er som en 12-årings, hun er barnslig og voksen om hverandre. Den samme Vilde som hissig beskriver en dårlig dag som «bæsjen til dritten» kan som en langt modnere utgave lure på hvor det blir av alle de tingene man ikke forteller. Alle hemmelighetene hun må holde for seg selv. Savnet av faren er tilforlatelig skildret, det samme den litt urettferdige følelsen av at moren er hverdag og den fengslede faren en fest. Dette er fint.

Så hvorfor må forfatteren ty til et rammeverk som er så til de grader oppbrukt?

Hvor mange ganger skal norske barnebokforfattere skrive om skoleavslutninger som blir noe helt annet enn forventet? Vi vet alle hvor pinlig det kan bli om noe går galt, og like forløsende hvis man endelig får sagt medelever eller foreldre et pauli ord med både lyskastere og mikrofon på laget. Men det er gått inflasjon i skoleavslutninger. Torun Lian, Gudrun Skretting og Iben Akerlie er bare tre i rekken av forfattere som de siste par årene har latt seg forføre av denne settingen. Nicolai Houm gjør det samme.

Javisst kan det bli både pinlig og forløsende. Skoleavslutningen blir også et klimaks fortellingen kan utfolde seg mot. Som regel fungerer det. Men overraskende? Nei.

For tydelige konflikter

Den uunngåelige lojalitetskonflikten overrasker heller ikke. Vilde vil gjerne være venn med de kule i klassen. Da er det fort gjort å svikte sin egentlige venn, Xakiima, som ikke er helt i samme sosiale kategori. Det er vondt og gjenkjennelig og nok en tradisjonell tematikk i barnelitteraturen.

Jeg har ikke for vane å være langsint. Og jeg skal ikke kreve en fortelling med åpen slutt, en sånn som bare voksne liker, ifølge Vilde.

Komposisjonen virker jo. Houm holder nysgjerrigheten oppe. Det blir som en TV-serie med en passe porsjon større og mindre intriger. Vi er fanget. Likevel: For min del kan han gjerne stramme grepet om hoved-intrigen i den neste fortellingen om Vilde. For den kommer vel?

Passer for deg som:

  • er 9 år eller mer
  • er en lystløgner
  • er glad for at det også går an å snakke om vanskelige ting

Flere anmeldelser fra NRK

Gutten og det glødende treet

«En ny miljøbevissthet er på full fart inn i barnebøkene. Agnar Lirhus skriver økolitteratur for både barn og voksne.» Les anmeldelsen

Bokforside motorsykkel drone

«Tor Arve Røsslands nye ungdomsbok er ubehagelig god. Likevel er historien om hvordan en vanlig norsk 14-åring blir voldelig nasjonalist for mager til at jeg kjøper den.» Les anmeldelsen

Blåse

«Etter en svak mellom-etappe setter Håkon Øvreås og Øyvind Torseter inn gullstøtet på siste-etappen. 'Blåse' er en flott oppfølger til den nordisk råd-vinnende 'Brune' fra 2014.» Vel blåst!