NRK Meny

Stort og postsovjetisk

I 1998 kom Vladimir Makanins roman ”Underground – eller en helt av vår tid” ut. Da var det seks år siden Sovjetunionens fall. Nå foreligger boken på norsk. Dens rykte som storartet er mer enn velfortjent.

Kilde: Kulturnytt NRK P2 14.10.2010

Artikkelen er flere år gammel.

Vladimir Makanins hovedperson er undergrunnsforfatteren Petrovitsj. Det er hans fortelling som manes frem over 600 sider. Petrovitsj skrev en gang noveller og fortellinger, men ble knapt noen gang publisert – takket være myndighetenes påpasselighet. Så sluttet han med skrivingen og nektet å begynne igjen eller å la det gamle materialet publisere og skaffe seg et stort navn da den postsovjetiske muligheten bød seg og demokratene nærmest knegikk den noenogfemti år gamle Petrovitsj for å få ham utgitt.

Nye tegn

Hvorfor henslepe et helt kunstnerliv i undergrunnen hvis han ikke skulle opp i lyset i den nye tiden? Dette lå bortenfor demokratens fatteevne, men Petrovitsj holdt på sitt. Dessuten var fortellingene sikkert tapt uansett – (selv om de levde videre inne i ham selv). For, tenker Petrovitsj en kveld i metroen, mens de nye reklameplakatene farer forbi; ”alle typer torpedotjenester”, ”abort under narkose”; det er ikke så mye nytt i verden, det er tegnene som er nye.

Hvilke bilder!

Vladimir Makanin er en brutal og nådeløs forteller. Han trykker på – ustoppelig – i et hardt, bildemanende språk (og hvilke bilder!) der det periodevis dukker opp klassiske sitatemner, nær sagt på hver side. (Da jeg hadde notatsiden full før en tredel av boken var lest, sluttet jeg å notere).

Sarkasmens mester

Der vår vestlige 90-tallslitteratur utviklet ironien talemåte – såvel i stil som i holdning – der går Makanin løs med ironiens mer hardhendte storebror som verktøy og gjør seg til sarkasmens mester. Petrovitsj går omkring i det enorme hybelhuset sitt og observerer, tar vare på sitt ”jeg” – han forsørger seg ved å passe på leilighetene til nyslåtte velstående som er ute og reiser. Selv er han mer eller mindre husløs. Hybelhuset, som en gang rommet flere tusen leieboere (nå er det i stor grad ombygd og til dels privatisert til leiligheter), rommer de forskjelligste mennesker fra alle lag og tar vi med de sentralasisatiske selgerne utenfor, kan huset lenge representere hele verden (den nye russiske, altså).

Sovjetpsykiatriens forbrytelser

Det er allikevel fortiden som får føle pisken hardest – selv om det er en resignert pisk Makanin svinger over sovjettiden. Petrovitsj har en lillebror, Venja, en gang begavet med et stort talent for kulltegning og infame portretter, men også med oppkjeft og hånlige talegaver som drev statens forhørsledere fra vettet – før sovjetpsykiatrien tok seg av ham og injiserte en schizoid splittelse av hans ”jeg” (s. 131). Men; han døde jo ikke …

Storsinn

Midt i alt dette og alle de lysende møtene med gode og mindre bra mennesker, slipper Makanin også til den russiske versjonen av salomonisk storsinn: De er jo mennesker de også. Selv om det ikke er en ekte undergrounders oppgave å være rettferdig. Eller mer presist; ”(…) det er ikke det at en musegrodd UG-er ikke kan være rettferdig – han vil bare ikke”.

Undergrunn

Begrepet ”undergrunnskunstner” i ulike variasjoner var velkjent i vest så lenge sovjetdiktaturet varte. At det også var en betegnelse som større kunstnermiljøer hadde felles internt, er en ferskere kunnskap for undertegnede. Petrovitsj´ veksling mellom identifikasjonen som undergrounder (og dermed med et sett holdninger), og harseleringen med begrepet samtidig, er både interessant og ofte morsom. Hvor dette livskraftige undergrunnsmiljøet ble av, også i andre øst-europeiske land etter 1989, er et enda bedre spørsmål etter å ha lest denne romanen.

Vodka

Det drikkes (selvsagt) fenomenale mengder vodka over de 600 sidene dette rittet varer – på begge sider av Sovjetunionens fall og i alle sjikt og lag, enten de er politiske, litterærere eller sosiale. Bakrusen er nokså fraværende, men de utslåtte, de utpissede med oppkastet nedover skjortebrystet er synlige – i trappeoppganger og i oppbevaringsceller på politistasjonen. Hardt og brutalt som i boken forøvrig.


”Underground – eller en helt av vår tid” bør snarest finne veien til en eller annen pensumliste i moderne dannelse.