Anmeldt av Susanne Moen Stephansen
Hvorfor skal alt være så vanskelig? spør Maria Amelie ungpikeaktig i sin bok ”Ulovlig norsk”, som kom ut på Pax forlag tidligere i høst. Hun er 25 år, har nettopp fullført en mastergrad ved NTNU og bor nå i Oslo hvor hun har mange venner. Men betyr det at hun har et hav av muligheter? Nei.
Maria Amelie er opprinnelig fra Kaukasus i Russland og har fått avslag på asylsøknaden sin. I åtte år har hun bodd i Norge uten papirer.
Maria er ikke alene om dette. Hun deler skjebne med ca. 18 000 andre, som ifølge Statistisk Sentralbyrå oppholder seg illegalt i Norge. Men å skrive bok om det og gi den ut med navn og bilde – ja det er hun nok helt alene om.
Unikt dokument
”Ulovlig norsk” er et unikt dokument der vi for første gang får høre historien til en papirløs fra innsiden.
Allerede i forordet forklarer Maria at hun ikke kan fortelle hvorfor foreldrene valgte å flykte fra Kaukasus til Moskva i 1997, og deretter videre til Finland og Norge i 2002. Hun protesterer mot at hun skal defineres som menneske ut ifra foreldrenes fortid og hva de flyktet fra. Det er forståelig, men forhindrer nok ikke at leseren blir sittende og spekulere i hvorfor.
Boken består av tre deler, der den første delen er utformet som en dagbok med startpunkt 8. februar 2002 – den dagen Maria ankommer Norge 13 år gammel.
Videre forteller hun om møtet med ulike asylmottak i Norge. Om de desperate, men mislykkede forsøkene på å nå fram med sin historie i UDI, og ikke minst om hvordan foreldrene hennes sliter psykisk med å være asylsøkere.
Men historien er også positiv: Maria liker Norge og Tønsberg, der de havner til slutt. Hun forteller om gode hjelpere, om skolegang, nye venner, topp karakterer og forelskelse. Maria er en lykkelig tenåring, så lenge hun glemmer at hun lever på lånt tid. Til tross for UDIs endelige avslag bestemmer familien seg for å bli, og går under jorden. De mener at å bli sendt tilbake til Russland er ensbetydende med døden. De orker heller ikke å flykte videre og vil ikke begå lovbrudd ved å kjøpe seg falske pass.
Ingen rettigheter
I den andre delen av boka drar Maria til Trondheim og greier mot alle odds å få tatt en mastergrad. Hun er også svært engasjert i studentsamfunnet og jobber svart som vaskehjelp for å livnære seg. Hun lever hvert sekund for å ta igjen det tapte, skriver hun. Men tilværelsen er full av utfordringer. Den store angsten er å bli syk. For uten papirer, ingen rettigheter.
Til slutt reflekterer Maria fritt over det å være ulovlig i Norge og valgene hun har tatt. Særlig valget om å skrive og gi ut denne boken blir analysert. Hun er ikke lenger redd. Nå vil hun satse alt.
Modig men klisjépreget
Det er en intens og personlig beretning Maria gir oss, og vi får virkelig kjenne på hvordan en det er å være papirløs. Det har vi godt av. Maria viser oss det som er lett å glemme, nemlig at bak avisoverskriftene og UDI-tallene finnes det faktiske mennesker - ja enkeltindivider til og med.
Det er modig av Maria å skrive denne boken og hun skal ha all ære for det. I tillegg er det en bragd å skrive bok på et språk hun så vidt har rukket å lære seg.
Men det betyr ikke at det ikke er problematiske sider ved boka.
En av dem er nettopp språket. ”Ulovlig norsk” er full av klisjéer og følelsesladede utbrudd slik bare en ungpikes dagbøker kan være: Hun har klump i halsen, tankene svirrer rundt i hodet hennes og tårene presser på. Men av og til ser hun et lys i enden av tunnelen. Å lykke!
Dette bidrar til å gi boken et sentimentalt preg, som var Maria Amelie en alminnelig tenåring som klager over at ingen forstår henne. Etter min mening burde forlaget styrt teksten bort fra denne barnslige dagbokstilen, heller enn å dyrke den.
Problematisk argumentasjon
Et annet problem er bokas underliggende argumentasjon. Det er ikke til å unngå at man leser den som et innlegg overfor norske myndigheter om hvorfor akkurat Maria bør få bli i Norge – og det er heller ikke til å unngå å heie på henne. To uker etter utgivelsen sendte da også advokaten hennes inn en ny asylsøknad for henne.
Men kanskje er Maria litt naiv i forhold til asylproblematikken Norge og Europa sliter med. Hun karakteriserer det norske systemet som brutalt, og kan ikke begripe hvorfor hun og foreldrene ikke kan bli: De er truet i hjemlandet, er lovlydige og arbeidsomme mennesker som har lært seg norsk og er godt integrert i landet. Det er som om hun argumenterer for at akkurat hun skal få bli, fordi hun er så flink. Men det er vel ikke slike hensyn asylinstituttet er opprettet for å ta?
Jeg savner en refleksjon rundt asylpolitikken generelt og skjebnen til de flere millioner andre som befinner seg i samme situasjon rundt om i Europa. Folk som kanskje ikke er så flinke som Maria, men som likevel trenger opphold. Hva tenker hun om dem? Skal alle få asyl?
Burde siktet høyere
Maria har sagt i intervjuer at hun ikke ser på seg selv som et talerør for de papirløse. Hun er bare en jente som forteller en historie, har hun uttalt. Det forundrer meg. Med de evnene og ressursene Maria Amelie har, synes jeg absolutt ikke hun skulle nøyd seg med det, når hun nå først tok risikoen på å gi ut en bok.