Boken jeg snakker om, og som kanskje er en dameroman, er Ellisiv Lindkvists andre bok ”Tørst”. Ja, kan hende vil den til og med være akkurat det, en dameroman? Samme Lindkvist fikk mye ros for den første boken sin, ”Alt jeg skriver er sant”. Det var for fire år siden.
Utkant
”Tørst” er en fortelling om to unge kvinner fra et lite sted i Troms, kalt Knøsnes, der det er langt mellom husene enda lenger til byen. Tidsspennet i romanen starter der de to, Verena og Kristin, er tenåringsjenter, naboer, bestevenninner og opplever den første seksuelle oppvåkningen med hverandre. Det avsluttes i det de har rundet 30 og mye har hendt dem begge.
To sider av samme forhold
To ulike individer har hver sine opplevelser av et mellommenneskelig forhold, også om de begge er parter i det. Disse to jentene får ulike veier å gå: Verena er den utadvendte, ambisiøse, skuespillertalentet med en kropp som blir lagt merke til. Kristin er tynn, smal, upåfallende, kan gå for å være gutt – som riktig små ville de to jentene forresten begge være gutter. Kristin begynner på en lang og ensom vei mot seg selv og utgivelsen av den første diktsamlingen. I motsetning til den utadvendte og etter hvert vellykkede Verena, har Kristin vondt for å komme inn, koble seg til, bli del av. Hun savner Verena. Verena har nok med sitt vellykkede kjendisliv – så lenge det varer.
Interessant
”Tørst” er ikke bare vellykket, men heller ingen flopp. Lindkvists oppbygging av teksten, med tilnærmet filmatisk kryssklipping i tid, fungerer godt, særlig tidlig i romanen. ”Tørst” er imidlertid mer interessant enn den er velskrevet. Interessant, nettopp på grunn av det sjangertrekket ved romanen som vi (i alle fall her og nå) kan kalle dameromanelementet.
Denne siden ved romanen er, slik jeg opplever den, først og fremst knyttet til den vellykkede Verenas historie: veien opp og frem i et mannsdominert teatermiljø, jet set-livets gleder, gledene ved å kapre den vakreste mannen og skuffelsen i det han viser seg også å begjære hennes nærmeste venninne og være mer opptatt av karrieren enn omsorgen for Verena, det smigrende ved medias dyrking og de etterfølgende nedturene når det ikke går så glatt lenger. Her er det sant å si en hel del tomt fjas - i romanens virkelighet og i dem teksten leseren serveres.
Ønske om vesentlighet
I disse partiene, som utgjør betydelige deler av romanen, opplever jeg at Lindkvist ønsker å si noe vesentlig og kritisk om en overflatisk, stjernedyrkende kultur, en vi ser ut til å ta alvorlig. Lindkvists – og romanens – problem er imidlertid at teksten selv blir overflatisk og grunn i forsøket på å skrive om det overflatiske og grunne, om menneskesynet i mediesamfunnet. I stedet for å skape en kritisk avstand, ender teksten opp som affektert spillfekteri og kokettering med det manns- og mediesamfunnet Verena blir et offer for. Verenas ambivalens blir romanens egen.
Befriende alvor
Som antydet tidligere, er det vesentlig lettere å sette pris på de partiene som handler om Kristin, hennes strev med egen identitet, med skrivingen, å komme i kontakt med verden omkring, hennes nærmest overtroiske forhold til menn og ekteskap, hennes lengsel etter Verena, følelsene av skyld og skam. Her stilles leseren overfor et menneske som må leve livet slik det er når tabloidenes og fredagstalkshowenes forenklinger er fraværende: Vanskelig og troverdig.
Jeg sa ”Tørst” er interessant og står ved det. Det er interessant at romanen fungerer dårligst når den står ”dameromanen” nær og vesentlig bedre når den fjerner seg fra den. Og; når jeg nå fremdeles bruker begrepet dameroman her og forsøksvis antyder at romanen vil være en dameroman, så er det delvis motivert av forfatterens egen blogg og det innlegget som ligger der om denne utgivelsen (http://ellisivlindkvist.blogspot.com/ ). Det er vanskelig å lese dette annerledes enn at forfatteren og hennes roman gjerne befinner seg i det rosa landskapet.
Jeg står også ved at romanen har mange gode sider, også direkte morsomme. Tilblivelsen av kvinnetidsskriftet Mensen mot slutten av boken inneholder partier av humor og innsikt som fungerer godt, nettopp fordi teksten der har en selvironisk distanse (på damenes vegne) som mangler i de partiene jeg har nevnt lenger opp.
Spørsmålet blir selvsagt; hva vi skal med dameromanen, hvis den finnes. Betegnelen er, historisk sett - på kort og lang sikt - nedlatende og full av forakt for kvinnelige forfattere. Kanskje er det et poeng å dra uttrykket opp derfra og vise at man tør utfordre. Det er allikevel vanskelig å se hva godt det skal føre med seg. Kvinnelige forfattere trenger neppe ytterligere kategorisering.
