To sider av Thon

Hvilken bok forteller sannheten om milliardær Olav Thon?

Milliardær Olav Thon
Foto: Junge, Heiko / SCANPIX

To bøker har kommet ut om den norske eiendomskongen Olav Thon. Og bøkene gir to forskjellige bilder av ham. Den første en klissete hyllest og den andre en ensidig nedrakking.

”Olav Thon” av Hallgrim Berg, Kagge Forlag, 2008.

”Reven. Olav Thon og hans metoder” av Dag Ellingsen, Spartacus forlag, 2008.

Mange forlag har sviret rundt Olav Thon for å få lov til å skrive en biografi om denne sagnomsuste Hallingdølen. Norges kanskje rikeste mann har med sin enkle fremtoning klart å skape et jovialt og urnorsk inntrykk av seg selv. Men Thon har ikke villet at noen skal skrive bok om ham. Før nå.

Hastverk er lastverk

Og det er ikke tilfeldig at Hallgrim Berg får skrive en ”autorisert” bok om ham, og det er ikke tilfeldig at Kagge forlag gir den ut. Olav Thon har utvilsomt fått nyss om at hans gamle journalist-”fiende” i Økonomisk Rapport, Dag Ellingsen, holdt på å skrive et portrett av ham. Og klok av skade fra da Ellingsen skrev lite flatterende artikler om Thon på slutten av 1980-tallet, tenkte nok Thon at tiden var inne. Ellingsen ville skrive et falskt bilde av ham – derfor måtte Thon selv få frem det ”sanne”.

Hallgrim Berg, den gamle Stortingsrepresentanten for bunads-Høgre og sambygding med Olav Thon stilte villig opp som mikrofonstativ for ham. Og Erling Kagge – forleggeren og vandre-vennen til Olav – sa seg selvsagt villig til å gi boken ut. Berg begynte å skrive i april i år. Og i løpet av cirka fire måneder er boken skrevet, satt og gitt ut. Det forklarer kanskje at boken virker gjentakende, hakkende og svært dårlig satt fra forlaget. Boken fremstår som et rent bestillings- og hasteoppdrag som både Hallgrim Berg og Kagge forlag burde ha holdt seg for gode til. Men money talks. Også her.

Ulv i fåreklær

Dag Ellingsen som i dag er forsker ved SSB, har kjøpt seg fri for å lete opp og undersøke de mindre flatterende sidene ved Thon. Ellingsen har skrevet en langt bedre bok enn Berg. Forfatteren er grundig – av og til over i det omstendelige – men det gir boken ”Reven” troverdighet.

Ellingsen spør leseren om hvilket ideal vi hyller når vi hyller Olav Thon? Og svarer selv. ”Nå har Olav Thon blitt et symbol, et ikon, et kroneeksempel på en sympatisk kapitalist med rot i heilnorske verdier.” Ellingsen vil se bak denne skjønnmalingen av Thon. Hvordan har Olav Thon operert for å kunne klatre så raskt og høyt som han har gjort på den kapitalistiske himmel i Norge?

Ellingsen har utvilsomt jobbet mye med boken. I motsetning til Berg har Ellingsen brukt mye tid på å grave seg ned i både historiebøkene og rettsprotokollene. Kanskje for mye. Men forfatteren har en agenda med sitt nærgående virke. Ellingsen liker ikke Thon og ønsker å vise verden hvilken ulv i fåreklær denne mannen er.

Nazipenger?

I motsetning til Hallgrim Bergs prat, viser Ellingsen leseren lengre utdrag fra rettsprotokoller, forretningsstrategier og nøster opp et påfallende nettverk av gammelnazister i Thons nettverk av revisorer, advokater og styremedlemmer.

Et av hovedpoengene til Ellingsen er at Olav Thon dannet selve grunnlaget for sitt imperium gjennom å handle revepels med tyskerne under krigen. Det var trolig ikke forbudt, men Ellingsen spiller på de moralske strengene hos leseren og manglende moralske reflekser hos Thon selv. Olav Thon klarer å komme unna de tyske reguleringene på salg. Og trolig fikk han fortsette med sin virksomhet fordi det tyske NS-regime i Norge ville det.

Nordmenn hadde ingen penger til pels – men det hadde tyskerne. Ellingsen henviser til historiker Kåre Olav Solhjells bok om Hallingdalen under krigen hvor Thon blir omtalt som en ”som selger pels utenom de lovlige kanalene og i heller stor målestokk”. Thon gjorde gode penger under krigen. Ellingsen mener at de ”økonomiske landsvikerne” ikke ble tatt. Og henviser utvilsomt til Olav Thon.

Oppkalt etter kongen

Hallgrim Berg skriver ikke dårlig. Men det er påfallende at det ikke stilles et eneste kritisk spørsmål. I den grad boken tar opp ”vanskelige” episoder” i Olav Thons liv – er det mer for å forklare dem. Berg virker fullstendig servil. Men som mirkofonstativ får han frem at Thon er en nøktern mann som jobber mye og har beina plantet på jorden. Han har en nøkternhet som ”går hjem hos nordmenn”.

Skrivestilen i boken til Berg er forvirrende. Selv om direkte utlegninger fra Thon selv er uthevet med fet skrift, er det nesten bare uthevelsen som skiller tekstformene. Når forfatteren skriver, virker det som han bare skriver av Thons fargelegging av seg selv. For eksempel forteller forfatteren oss at Olav Thon ble født i 1923 og oppkalt etter kongen i Kristiania. Og dermed er for så vidt listen langt for resten av boken.

Berg forteller leseren hvor gode gener slekten Thon har, hvor fint det gikk på skolen (Thons dysleksi nevnes ikke i denne sammenheng) og hvor mye familien og Thon jobbet.

Arrestert og dømt

Olav Thon blir arrestert sommeren 1953 for bestikkelser. Han blir arrestert sammen med fortollere og tollinspektører. Han sitter i flere dager i avhør hvor han i følge Ellingsen innrømmer bestikkelser – noe han senere benekter i retten. Rettsaken varer over flere år. I 1956 faller dommen. Thon blir funnet skyldig og må betale en bot, saksomkostninger og får betinget fengsel.

Denne episoden i Thons liv blir i Bergs fremstilling nevnt kort og med en forklarende tone – ikke en anklagende som i Ellingsens bok. Thon tar i Berg boken selvkritikk for ”rot og dumhet, men understreker at han ikke gjorde noe galt. Men han ble dømt. Og han anket ikke.

Til stormende applaus

Hele boken til Hallgrim Berg er en lang hyllest til både personen Olav Thon og til hans virksomhet. ”Olav Thon er en fantastisk leder” som Berg så nøkternt skriver. Og når Thon viser seg, skinner solen. Som da Rygge flyplass nylig ble åpnet. ”Då han [Thon] som sistemann kom inn på scenen, blid som ei sol, braka det laus stormande applaus. Han stal showet med smittande entusiasme, ei småpussig topplue og ein humørfylt tale.”

Gjennom Berg får Thon frem at han nå betaler mye i skatt og at selvangivelsen hans veier over 30 kilo. Men han snakker ikke så mye om alle de årene han var nullskatteyter – den siden kommer mer frem hos Ellingsen. Thon eier 70 kjøpesentre med 40 milliarder kroner i omsetning. Og han har kjempet mot ”Det norske byråkrati” for å sikre at ”kapitalisme blir en samfunnsutvikling med potens.” Thon har aldri vært politisk. Men han har gitt penger til Høyre. Og var forut for sin tid da han allerede på 1980-tallet ba partiet ta med Carl I. Hagen.

Et evig liv

Olav Thon har bestemt at hans formue på 20,8 milliarder kroner skal forvaltes av en stiftelse. En stor del av overskudd skal gå inn igjen i virksomheten. Gjenværende overskudd skal forvaltes av et fond til naturvitenskaplig forskning.

Berg stadfester på mange måter at Thon er en norsk puritaner som bruker lite på eget forbruk og går tur i fjellet. Vakkert. Og for et par år siden ble Thon kåret til intet mindre enn ”århundrets hallingdøl”.

Thons paradokser

Ellingsen vrier litt i gamle sår om merkelige sammentreff av en rekke lukrative branner i Thons gårder, uten at nye indisier i saken kommer frem. Ellingsen har intet ønske om å fortelle en balansert historie om Olav Thon. Men Ellingsen vil ”avsløre” Thon. Og han gjør en god jobb for å få det til. Men av og til blir hans irritasjon og forakt for Thon overskyggende for fakta. Det vil si at forfatterens mål om å sverte blir viktigere enn å finne ut ”alle sider” av hendelsene. Det svekker fremstillingen.

Men Ellingsen får frem en rekke paradokser som det generelle mediebildet av Olav Thon ikke formidler: Avholdsmannen Thon driver de største serveringsstedene i Oslo. Puritaneren driver Norges største konsumstedene i landet. Thon har blitt steinrik på massebilisme, massekonsum, øl og feit mat. Og rik på å selge tobakk. Samtidig fremstår Thon som en elsker av ren luft og natur.

1+1=1

Uansett hva en måtte mene om Olav Thon, er det et imponerende imperium han har bygget opp. Han reinvesterer sine overskudd systematisk og ekspanderer. I tillegg har han gitt til ideelle tiltak i samfunnet som for eksempel Norges Turlag. Bakhistoriene til dette imponerende foretningsimperium er nok ikke så flatterende som Thon selv ønsker å fremstille dem. Men Thons vei mot pengetoppen er nok heller ikke så negativ som Ellingsens fortelling formidler. Slik sett kommer vi nok nærmere sannheten om Thon ved å lese begge bøkene.