Forrige gang var det et kjøpesenter i Skien, denne gangen er det et annet senter som står i sentrum for Victoria Durnaks fjerde roman: Treningssenteret Elixia på Lambertseter. Vi møter 26 år gamle Ivana, som etter å ha fått avslag på søknaden sin til Teaterhøgskolen, blir kontaktet av den mystiske Kaja.
Elskerinnespion
Og følg med nå: Kaja vil betale Ivana for å bruke skuespillertalentet sitt til å bli venn med Sunniva, som har et hemmelig forhold til Kajas forlovede, Jostein. På den måten kan Ivana overtale Sunniva til å slå opp med Jostein, slik at Kaja kan få ha han i fred. Henger du med? Det heter elskerinnejaging, eller «mistress dispelling», og er visstnok helt vanlig i Kina.
Med lovnader om unik og verdifull skuespillererfaring, samt lønn som tilsvarer den mannlige gjennomsnittsinntekten, kan ikke den ambisiøse Ivana avslå oppdraget, og hun møter pliktskyldig opp på Sunnivas faste «Build’n’burn»-time på Elixia.
Problematisk erkjennelse
Men det er ikke bare den fysiske kneiken som må forseres. Etterhvert som de to blir bedre kjent, sniker det seg en problematisk erkjennelse opp i henne. Hun liker Sunniva, på ekte. Eller, som hun sier:
Kan du bli god venn med noen når du får betalt for å gjøre dem vondt?
Søkt premiss - morsomt resultat
Premisset er søkt, men resultatet er morsomt og overskuddspreget – om enn på grensen til overdrevet. Noen spesielt dype innsikter gir boka aldri, til det er konseptet for konstruert, personene for karikerte. Emosjonelt vaker teksten alltid på overflaten, og klimakset mot slutten er akkurat litt for forhastet til å bli så mye annet enn klein narrativ nødvendighet.
Men de korte scenene er løst med en enkel eleganse, fylt av presise observasjoner av hverdagslig absurditet og et skarpt blikk på unge voksnes drømmer og bekymringer, slik som post-tekstmeldingsangsten til Ivana:
Naivt, kleint - og underholdende
Stadig forteller Ivana seg selv ting som ikke nødvendigvis er sant utenfor hennes eget hode: Skuespillererfaringen hennes begrenser seg til å ha lært å lese på et tidlig stadium og sett Vildanden på klassetur til Nationaltheatret, og drømmen hennes virker først og fremst motivert av en idé om et liv større enn drabantbytilværelsen hun kommer fra. Men det er nettopp hennes (generasjonstypiske?) naive pågangsmot og “fake it ‘til you make it”-holdning som driver handlingen fremover og setter henne i kleine, men underholdende situasjoner. Og kanskje trenger man ikke noe mer om man skal oppfylle drømmene sine?
Sårbarhet i «IRL-enes» tid
Durnak er spesielt god når hun skildrer sårbarheten i det å nærme seg hverandre "IRL” i en tid der personligheten vår ligger åpent tilgjengelig på Instagram og svarene søkes via Google — enten det er gode råd mot stølhet, hvordan du blir en god skuespiller eller hvordan du blir venn med en du hater. Der man aldri kan vite sikkert hvem som egentlig overvåker hvem, et grep som kommer til å få deg til å kikke deg en ekstra gang over skulderen neste gang du går ut døra.
«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.» gir en morsom og gjenkjennelig beskrivelse av samtidens små absurditeter. Går du med på premisset, kan du vente deg en sjarmerende og fornøyelig leseopplevelse, der det er lett å sitte igjen med et smilefjes.
Passer for deg som:
- Lurer på om vennene dine er betalt for å være venn med deg
- Bruker litt for mye tid på å stalke fremmede på Instagram
- Savner lett litterært kosttilskudd til treningen
- Savner Alex fra Unge Lovende
