NRK Meny
Normal

Til motmæle mot Breiviks manifest

Det var på høy tid at norske forskningsmiljøer gav seg i kast med tankegodset i Anders Behring Breiviks manifest, mener anmelder Knut Hoem om boken «Motgift».

Motgift

Thomas Hylland Eriksen, Berit Thorbjørnsrud og Øyvind Strømmen er noen av bidragsyterne i 'Motgift'.

Foto: Erlend Aas, Universitetet i Oslo, Thor Brodreskift

Uviljen mot å gå i dialog med Anders Behring Breviks «Manifest 2083. A European Declaration of Independence» har vært forståelig. Hvem har lyst til å delta i markedsføringen av skriftene til en tarvelig massemorder? Samtidig er også manifestet et innblikk i en høyreekstrem tankeverden som har utviklet seg i både i kommunikasjonsform og innhold siden Arne Myrdal kjeppjaget antirasister på åttitallet.

Motgift

Hvis vi virkelig ønsker å forstå terroristens ugjerninger, må vi nettopp ta hans «program» – om enn aldri så forvirret – på dypeste alvor, skiver Flamme forlag om 'Motgift'.

Foto: Flamme Forlag

Den nye boken «Motgift» lover en akademisk respons på Breiviks tekst, og det er ikke så kjedelig som det kan høres ut. Tvert imot ser det ut til at den tydelige fienden har hjulpet de ulike forskningsmiljøene til å spisse argumentasjonen.

Ingen nærlesing

«Motgift» tilbyr på ingen måte noen systematisk nærlesing av Breiviks Manifest. Hva innebærer det å tilhøre "The Vienna School of thought" for Behring Breivik? Går det flere høyreekstremister på den skolen? Også en tydelig forklaring og sporing av det hyppig brukte begrepet kulturmarxisme glipper litt mellom kapitlene.

Boken er delt inn i hovedbolkene Kontrajihadisme, Demografi, Feminisme, Offentligheten og Flerkultur. Hvert kapittel inneholder påstander som bidragsyterne tar utgangspunkt i. Noen av disse stammer fra Breivik selv, andre fra Breiviks ideologiske mentor Peder Are Nøstvold Jensen alias Fjordman. Også Hege Storhaug i organisasjonen Human Rights Service blir imøtegått og motsagt for påstanden om at Norge alltid har vært et relativt homogent samfunn i kapittelet Flerkultur.

Ingen fasttømret ideologi

Som professor i historie Øystein Sørensen skriver i en av de beste bidragene i boken, ser heller ikke Anders Behring Breivik på sitt omfattende dokument som uttrykk for en fasttømret ideologi. Sørensen argumenterer for at Breivik ikke er en klassisk fascist - til det er Breivik for lite opptatt av statlig dominans og korporativ organisering av samfunnet. Han er overhodet ikke nazist - i og med at han tydelig sympatiserer med Israel.

Han dyrker middelalderens korsfarere, ønsker et oppgjør med matriarkatet med tilhørende "feminine" verdier, og han vil opprette et monokulturelt Europa (dette skal realiseres i 2083, derav tittelen på manifestet). Islam er trussel mot det vestlige samfunn, fordi muslimene vil innføre Sharia-lover, hvor ikke-troende har begrensede rettigheter. Han gjennomgikk en politisk vekkelse i løpet av krigene på Balkan, da han innså at krigen om Kosovo ble et nytt kapittel i den evige kampen mellom muslimske hellige krigere og kristne korsfarere.

At foreholdet mellom muslimer og korsfarere alltid var preget av konflikt blir problematisert i boken. Det samme Samuel P. Huntingtons tese om at vår tid kjennetegnes av «The Clash of Civilizations ». Martin E. Sandbu, lederskribent i britiske Financial Times og tidligere styreformann i liberalt laboratorium har kanskje bokens mest underholdende, men også noe skremmende bidrag, når han gjennom to meningsmålinger viser et enormt sprik mellom hva etniske nordmenn tror muslimer mener om politikk og religion og hva de faktisk mener.

For eksempel mener viser meningsmålingen "Muslimske meninger", utført av TV2, at nesten halvparten (43 prosent) av de spurte nordmennene trodde norske muslimer ville innføre Sharia-lover i Norge. I realiteten var det bare 14 prosent av de spurte muslimene som ønsket dette.

Avkler kjente begreper

Denne boken er kanskje aller best når som forskerne tar for seg tydelige begreper som ”Eurabia” eller ”snik-islamisering”, som de kan avkle eller problematisere innholdet av, eller når det finnes vrangforestillinger som kan knuses med fakta.

I andre bidrag er det tydeligere at artikkelforfatteren står i en debatt og har noe å forsvare. Et eksempel kan være seniorforsker Cathrine Holst, som i sin artikkel om feminisme velger å benytte anledningen til å sparke litt til Harald Eia og debatten rundt TV-programmet Hjernevask. Det er mulig det var på sin plass, men virker nettopp ikke, som Holst skriver "på sin plass i denne sammenhengen".

Men mest av alt er det all grunn til å glede seg over dette akademiske dugnadsarbeidet. Overlappingen i tema gir flere nyanser til hvert emne, uten at det føles som om akademikerne snakker i munnen på hverandre.

Bare det å lese så mange tekster skrevet ut fra et vitenskapelig ideal med tydelige kildehenvisninger og prøving av mulige innvendinger, også mot egne påstander, føles befriende i en debatt der generaliseringer og demoniseringer florerer. Iblant kan kjølige, vitenskapelige analyser generere varme.