Anmeldelse av Syn og Segn, nr 2008, ved Susanne Moen Stephansen
Frå David Lynch til Smørbukk, heter det på nettsidene til Syn og Segn når siste nummer av tidsskriftet skal markedsføres. Det vekker unektelig en viss interesse.
Det samme gjør slagordene Syn og Segn - Tradisjonsrikt og utradisjonelt, og Retten til å vere annleis, retten til å vere normal.
Det ligger et løfte om motsetninger, spennvidde og uforutsigbarhet i reklametekstene til Syn og Segn - det nynorske allmennkulturelle tidsskriftet som ble grunnlagt allerede i 1894.
Greier tidsskriftet å innfri? Og preger det fortsatt den politiske, litterære og akademiske samtalen i Norge, slik det ifølge Syn og Segn selv har gjort ”gjennom meir enn hundre år”?
En underfundig reise
For å ha det sagt: Reisen fra David Lynch og hans kjøp av Hitlers gamle millitærakademi til Smørbukk via folkemusikk-debatt, Wergeland som mulig målmann, fotballanalyse av en kamp mellom Ungarn og Vest-Tyskland i 1954, forfatterintervju med Sissel Lie samt et innblikk i fergematrosens liv og levnet i novelleform, var en ferd som gjorde meg både litt lykkeligere, litt klokere og positivt overraska over alt det rare det går an å skrive om.
Og for et språk! Jeg er ingen målkvinne selv, men i Syn og Segn stemmer klisjeen om at nynorsk er et mer levende og muntlig språk enn bokmål. Som leser flyter man lett av sted, selv gjennom de tekstene som behandler tyngre tema. Det er godt gjort. Hør bare på ingressen til Knut Aastad Bråtens artikkel. Fin, ikke sant?
Det handler om eit folkemusikalsk taktskifte, om gamle slåttar i nye former, om hårskum og åletronge bukser og nasjonalromantikk langt inn i huldreheimen.
Artikkelen til den 81 år gamle professoren emeritus Kjell Venås om Henrik Wergeland er kanskje et unntak når det kommer til letthet, men det handler kanskje mest om uvante og sære nynorskformer, i alle fall for oss bokmålinger.
Skriver for leserne
Syn og Segn-skribentene skriver i all hovedsak for leserne – og det er et sympatisk trekk, mener denne anmelderen. Særlig når leserne – som i dette tilfellet – synes å være flere enn menigheten. Både skrivemåte og stoffutvalg vitner om det. Selv om noen av temaene som blir tatt opp har særlig interesse for de som hører til den nynorske motkulturen, er den allmenne vinklingen stort sett til stede.
Den moderne, enkle og friske designen, gir samme inntrykk. To tekstspalter per side, mye luft, friske farger og herlig mange fotografier av høy kvalitet gjør det godt å lese dette tidsskriftet. En god balanse mellom seriøsitet og letthet i uttrykket. Det liker vi.
Sprengstoff?
Men hva sitter vi igjen med etter å ha nytt oss gjennom 100 sider Syn og Segn? Og hva sitter den norske allmennkulturelle offentligheten igjen med?
La oss ta det jeg oppfatter som dette nummerets hovedartikkel: artikkelen til Knut Aastad Bråten, redaktør for folkemusikkmagasinet Spelemannsbladet.
”Det nye sprengstoffet” er tittelen. Bråten henviser her til de nye rocka folkemusikkgruppene: Valkyrien Allstars, Gåte og disses like. Han skriver om motsetningen mellom det tradisjonelle og ofte stereotypiserte folkemusikkmiljøet versus de moderne, medievennlige gruppene som stiller på scenen i alt annet enn bunad. Og gjør samtidig greie for folkemusikkens status i dag.
Det er en velskrevet artikkel, men mange gode poenger. Tydeligvis en kommentar til en pågående konflikt i folkemusikkmiljøet. Men hva mener egentlig Bråten, og hva vil han med artikkelen? Det forsvinner dessverre i Bråtens velmenende brobygging mellom det nye og det gamle. Til tider kan det føles på grensen til moralistisk. (Det er fint med det nye, men ny stemmer må huske at ”folkemusikken slik vi kjenner han, byggjer heile identiteten sin på eit nasjonalt og etter kvart regionalt historisk fundament)
Ja, takk begge deler, er Bråtens svar til slutt. Den nye, rocka folkemusikken er et interessant fenomen. Konflikten likeså. Men har artikkelen greid å sette debatten på dagsordenen i riksdekkende medier. Ikke så vidt denne leseren har fått med seg. Kanskje er det heller ikke meningen. Kanskje har det noe med de riksdekkende medier å gjøre.
Men man kan også spørre seg: Kunne Syn og Segn tjent på at Bråten torde å være mer poengtert og litt skarpere i kantene?
Slapt
En lignende slapphet preger dessverre også flere av de andre artiklene i dette nummeret av Syn og Segn. Ikke når det gjelder skriveglede, gode historier eller underholdningsverdi. Det er brodd som mangler. Problematisering. Snert. Viljen til å gjøre en forskjell med artikkelen sin. Provokasjon. Og det er kanskje litt overraskende for et magasin som ser seg selv som et motkulturelt korrektiv i ”ei stadig meir einsretta medieverd.”
Historien om tegneseriefiguren Smørbukk og utviklingen av den røde islendergenseren hans, fortalt av Smørbukk-biograf Olav Norheim, er søt og morsom, men etter endt lesing venter jeg fremdeles på hva denne røde genseren skal symbolisere og hva Norheim vil med å fortelle meg om den.
Det samme gjelder artikkelen som sammenligner komponisten Geirr Tveitt med Edvard Grieg når de gjelder hvordan de to herrene brukte folkemusikken i sine verker. Forfatteren er Kristoffer Jul-Larsen, prosjektmedarbeider i Tveitt-Hauge-jubileet som markeres i år. Hvorfor så forsiktig og offisiell, Jul-Larsen? Mener du at Tveitt går Grieg en høy gang? Si det gjerne rett ut!
Norges beste?
Syn og Segn overrasker i temavalg og greier å være annerledes. Sånn sett innfrir redaktør Bente Riise egne løfter. Men skal tidsskriftet ”prega den politiske, litterære og akademiske samtalen i Norge” de neste hundre åra, må tidsskriftet få opp både selvtilliten og temperaturen. Greier de det, kan det bli Norges beste tidsskrift.