Nok et motemagsin i hyllene, tenker nok mange om Persona. Nei det er ikke Vouge i mer sofistikert form. Dette er noe helt annet. Mens motebladene er noe folk leser i første rekke for å få tips til hvordan de selv kan kle seg, sminke seg og te seg for å være trendy, er Personae et tidsskrift som skal komme ut fire ganger i året, der motene, klærne og designerne blir analysert og reflektert over.
Og det er et enormt spenn i artiklene: Klærne blir satt inn i kulturhistoriske kontekster, som for eksempel artikkelen om Annette Meyers utstilling av drakter sydd i papir med Flora Danica-mønster som oppsummerer de siste 200 års kvinnemote, eller klær blir satt inn i en kunsthistorisk kontekst, som i Svein Robert Sundes essay om maleren Jan Vermeers maleri De Schilderconst, som viser en nedsunket strømpe på en maler. Eller en designer – Alexander McQueen – og hans nye kolleksjon blir knyttet til et overordnet tema, sammen med andre artikler – gjerne knyttet til kunst og litteratur - om samme tema. I dette nummeret er det det gotiske - det mørke, dystre og makabre som er temaet.
I tillegg kan vi lese om den lite kroppsfikserte herremoten, om Ingmar Bergmanns film med samme navn som bladet – Persona, om knappens historie, ull, gatemote i Kristiania fra slutten av 1800-tallet, for ikke å glemme Stig Sæterbakkens artikkel om Gwen Stefani og hans ønske om at hele verden skal være velkledd – for guds skyld, pynt dere! er budskapet hans.
Snever målgruppe
Hvem det er for? Ja, si det. Når man leser disse 170 sidene med artikler som varierer veldig i utforming, lengde, fagområde og tema og ikke minst tyngde, så er det litt vanskelig å se for seg målgruppen: Man bør i alle fall være godt over middels opptatt av klær og designere, men man bør også kunne sin Bourdieu, sine antropologibegreper, sin litteraturvitenskap og sin kunsthistorie, for å få glede av bredden i disse artiklene. Personae har et opplag på 4000. Det spørs hvor mange som føler at dette bladet favner dem.
Bastard
Ideen til redaktør Elisabeth Skjervum Hole er uansett god. Hvorfor ikke skrive reflektert om klær når man gjør det om arkitektur, kunst, litteratur og film? spør hun. Klær angår jo oss alle. Ja, det er merkelig.
Det dukker stadig opp tidsskrift som sier de skal fylle et tomrom i norsk tidsskriftflora. De færreste gjør det, men Personae gjør det faktisk. Noe sånt har vi ikke sett før. I alle fall ikke i Norge, og så vidt meg bekjent har ikke Personae noe tydelig mor eller far i utlandet. Dette er en bastard. Det låner noe av motebladenes glossiness og grafiske uttrykk, men har kulturtidsskriftets tyngde med lange, dype artikler skrevet av fagfolk med akademiske grader eller profesjonelle forfattere. Innimellom lettes det hele med kortere, underfundige artikler, som den fine lille saken om saggingens opprinnelse. Visste du at den oppstod i amerikanske fengsler fordi fangene fikk utdelt for store uniformer og ikke fikk bruke belter? Sånt får man vite i Personae.
Uutholdelig
Det er en interessant blanding av intellektuell høytravenhet og mer allmennrettede tekster i Personae. Redaktør Hole har gjort en god jobb i artikkelutvalget til første nummer. Det er variert og man blir stadig overrasket, både visuelt og tekstmessig.
Gode skribenter som Stig Sæterbakken og Ole Robert Sunde m fl er en fryd å lese, mens andre artikler er til å rive seg i håret av. Redaksjonell medarbeider i tidsskriftet, antropologen Charlotte Bik Bandlien, har for eksempel skrevet en forferdelig artikkel om smak. Temaet er hot, men stilen framkaller minner fra lesesalen på antropologi - man ser ikke budskapet for bare begreper, henvisninger og sitater. Også artikkelen på dansk om Anette Myers draktutstilling er uutholdelig i sin draktteoretiske (!) tilnærming.
Mer av det lette
Redaktør Hole har sagt at hun ikke kan fordra at alt skal journalistifiseres og at hun har villet lage et tidsskrift som ikke snakker nedover og undervurderer folk. Det har hun greid, og det er bra. Men nå har hun har mye å gå på.
Personae holder utvilsomt høy kvalitet. Jeg tror imidlertid ikke noen vil reagere dersom neste nummer kutter litt ned på de mest elfenbenstårnaktige toppene, og fyller ut med litt flere av de lettere, mer jordnære punktene.
