Anmeldelse

Tett på Pushwagner

Pushwagner er blant våre mest folkekjære kunstnere og er kjent langt utover kunstkretser. Nå utgir Kagge forlag den første fullstendige biografien om denne gåtefulle skikkelsen.

Program og kiste under bisettelsen av Pushwagner

Da Pushwagner døde i våres, ble begravelsen hans gjort til en stor fest på Kunstnernes Hus, slik han selv hadde ønsket det. Bildet er fra bisettelsen.

Foto: NTB, Gorm Kallestad / NTB scanpix

Jeg må innrømme at jeg ble ganske fortvilet da jeg mottok anmeldereksemplaret; en murstein av en bok på 800 sider. Hvordan skulle jeg rekke å lese den? Men boken viste seg å være en page turner, og noe annet ville nesten vært rart forresten, for maken til takknemlig fortelling skal man lete lenge etter: Terje Brofos sitt liv er så fullt av dramatiske hendelser, sterke menneskemøter, konflikter og store kjærlighetshistorier.

Deterministisk fokus

Det første som slo meg da jeg begynte å lese var at dramaturgien i fortellingen er preget av en tydelig determinisme, i den forstand at de tidlige hendelsene peker frem mot hans senere liv. I små barndomsberetninger ligger kimen til hans fremtidige seire og nederlag.

Det hele begynner allerede før han blir født, med en spåkone som beskriver fremtiden til det ufødte barnet som Elsa Brofos venter. Det er en gutt, sier spåkvinnen. Videre forteller hun at han får et vanskelig liv og at mange penger vil renne gjennom hans hender, men at han sent i livet vil vinne berømmelse. Også skildringen av den siste graviditetsmåneden har denne profetiske kvaliteten. Året er 1940 og mørke skyer tårner seg opp i horisonten med tyske bombefly over hovedstaden, og tropper marsjerer oppover Karl Johans gate. Dette som et faretruende varsel om det krevende livet som venter dette mennesket som snart skal bli født.

Med døden som følgesvenn

Og det er ikke bare bokens innledende kapittel som har dette egenartede preget, også i den videre skildringen av barndom og ungdom finner vi eksempler på at hendelser sees som forvarsler. Med humor og inderlighet skildrer Mejlænder hvordan Brofos som liten gutt flykter fra barneparken i håp om å innhentes og bringes tilbake med «makt» av den ferme parkdamen. Han ønsker at hun skal trykke ham inntil sine store bryster, og han forestiller seg hennes rosa undertøy. Mejlænder skriver at Pushwagner i disse fluktforsøkene får smaken på det ulovlige.

Ekstra sterkt er det å lese om Pushwagners første møte med døden. Han er fem år og ute og kjører spark med sin beste venn Arne. En eldre venn på 9 år roper at det er fri bakke, og at de bare kan sette utfor, Mejlænder mer antyder at 9-åringen nok ser bussen komme, men at han lar seg drive av nysgjerrighet og sensasjonstrang, og det får også et alvorlig utfall. De treffer bussen med et smell og Terje blir alvorlig skadet. Og etter denne hendelsen lever Brofos med døden som sin følgesvenn, skriver Mejlænder.

Turbulente kjærlighetshistorier

Boken skildrer et liv utenom det vanlige. Vi får innblikk i sterke, opprivende kjærlighetshistorier; en ung mann preget dels av seksuell hybris, og dels av sterke mindreverdighetskomplekser. Han vinner frem med de underligste sjekketriks, som da han trekker frem kjønnsorganet som en slags forhåndsreklame i sitt første møte med Eva Jacobsen på taket av Kunstnernes hus. Og merkelig nok får han faktisk napp. Vi får innblikk i hans intense London-liv, hans møte med Sally, som skal bli hans første kone, og som føder ham datteren Bonnie. Dernest følger vi ham inn i hans andre ekteskap med Ellen Elisabeth i Skien.

Relasjonen til dikteren Axel Jensen er selvfølgelig viet en bred plass. Hele Pushwagners modne kunstnerskap springer ut av dette samarbeidet; De utviklet både innhold og estetikk i fellesskap. Ut av dette kunstneriske samarbeidet skapte han flere av sine mest berømte serier, blant annet Soft City som videreføres i serien En dag i familien Manns liv som ble utstilt i full bredde 1980 på Henie Onstad Kunstsenter.

Nyanserer bildet av Morten Dreyer

Pushwagners bilder har en egen fascinasjonskraft. Han skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel. Bildenes nesten maniske gjentakelser fremkaller en svimmel og ubekvem følelse. Vi ser skyskraperne, og deres endeløse rader av vinduer, og vi ser monotone rekker av biler og utilnærmelige rygger som sitter oppmarsjert i kø, skulder ved skulder, uten å se hverandre. Og vi ser individet forvandles til identiske dresser i store upersonlige kontorlandskaper.

Forretningsmannen Morten Dreyer får tidlig øynene opp for dette kraftfulle kunstneriske prosjektet, og det sårbare persillebladet av et menneske bakenfor. Han blir Pushwagners hjelper og mesén igjennom store deler av hans liv. Det er skrevet mye om konflikten mellom de to. Her blir ofte Dreyer fremstilt som en som rått og kynisk utnyttet en narkoman kunstner som ikke visste sitt eget beste. Jeg synes det er fint at Mejlænder nyanserer dette bildet, og understreker det faktum at Dreyer i en årrekke fungerte som en omsorgsskikkelse, en som jobbet for Pushwagner og som tok vare på ham. Og det var faktisk Pushwagner selv som foreslo rettighetsfordelingen som ble kontraktfestet.

Designeren forspiller en fantastisk mulighet

Petter Mejlænders biografi Pushwagner er en grundig og åpenhjertig skildring av et strevende menneske. Det eneste jeg har å utsette på boken er omslagsdesignet.

Med fete rosa krigstyper bebudes tittelen og under ser vi et bilde av kunstneren som gammel, syk og nedbrutt, med rennende øyne og en tristhet i blikket. Hvorfor måtte man fremstilles slik?

Det er ikke vanskelig å forstå hva man har tenkt; man vil signalisere at vi her skal møte mennesket bak masken; men er ikke det litt selvsagt? Er ikke det alltid ambisjonen når man skriver en biografi? Vi forstår at det ikke er fenomenet Pushwagner, men mennesket Terje Brofos vi skal bli kjent med, men hvorfor bruker de ikke merkevaren Pushwagner til å gjøre denne boken mer salgbar? Hvorfor griper de ikke anledningen til å bruke det fantastiske billeduniverset som definerer denne kunstneren i den visuelle innpakningen, i stedet ser vi en pregløs utside med bilde av en gammel, syk mann som vi ikke umiddelbart gjenkjenner.

Passer for deg som:

  • er kunstinteressert
  • vil se mennesket bak masken