Hopp til innhold

Sterkt om ytringsfrihetens vilkår

Drøyt fem år etter at de beryktede Muhammed-karikaturene sto på trykk i den danske avisen Jyllands-Posten, kommer Flemming Roses bok ”Taushetens tyranni” på norsk. Tegningene og Flemming Roses tilhørende artikkel utløste den voldsomme karikaturstriden og reiste samtidig en omfattende debatt om ytringsfriheten og hvilke begrensninger den bør ha i et flerkulturelt samfunn. Flemming Roses arbeid med denne boken er imponerende.

Taushetens tyranni

Hva var det egentlig som skjedde etter september 2005, da Jyllands-Posten publiserte karikaturtegninger av (og om) profeten Muhammed i en helgeutgave? Dette er det gunnleggende spørsmålet i Flemming Roses bok, ”Taushetens tyranni”.

Engstelige illustratører

Kort fortalt var avisens utgangspunkt en dansk mediesak om en forfatter som hadde vanskeligheter med å finne illustratør til en barnebok om Muhammeds liv. Med bakgrunn i forbudet mot avbildninger av profeten, hadde flere tegnere takket nei av frykt for voldelige reaksjoner fra muslimske miljø. Løsningen ble til slutt at en tegner påtok seg jobben under forutsetning av at han fikk være anonym. Det var denne saken som utløste ideen til det journalistiske prosjektet som gikk ut på : ”å undersøke om danskene nå også påla seg selvsensur når det gjaldt avbildning av Muhammed”. Resten er historie; avistegnere ble invitert til å delta, noen tegnet Muhammed, andre bragte indirekte illustrasjoner til temaet. Resultatet ble skandale, og en strid som på det mest intense nærmet seg krigslignende tilstander enkelte steder i verden.

Religionskriger og Sovjetunionen

Mot slutten av bokens knapt 500 sider forteller Flemming Rose om en reise til Geneve i 2009, der han går opp sporene etter den protestantiske kirkefar Calvin og hans opponent Servetus. Sistnevnte ble henrettet som kjetter i 1553, ved innledningen til de såkalte religionskrigene som herjet Europa langt inn i neste hundreår. Mens han går der i det kalvinske Geneve forteller Rose hvordan han de siste fire årene har måttet sette seg inn i en rekke tema han før Muhammed-tegningene visste lite om; som forfatningsrett, ytringsfrihetens historie og Weimar-republikkens. At Rose har gjort denne jobben er tydelig. Og; sammen med de kunnskapene han gjennom mange år som Moskva-korrespondent har skaffet seg om dissentenes og ytringsfrihetens vilkår i Sovjetunionen danner de et viktig premiss for at denne boken er blitt helt uomgjengelig for den som vil mene noe om karikaturstriden og om ytringsfrihetens vilkår i fremtidens flerkulturelle og multireligiøse Europa.

Grundig prosess

Boken er skarp og tydelig i tonen, selv om det er langt mellom invektivene. Hardere enn ”sludder” og ”hyklersk” blir det aldri. I stedet tar Flemming Rose problemstillingene opp en for en, undersøker dem, etablerer sitt syn og legger ballen død, før han fra et nytt utgangspunkt tar den opp igjen, vender på spørsmålet og gjentar prosessen.

Store spørsmål

På denne måten stilles de viktigste spørsmålene: Bør det skilles mellom ord og handling når vi avgjør hva som skal være tillatte ytringer i et demokrati? Hva er konsekvensene av en omfattende selvsensur? Er ytringsfrihet en rett knyttet til individet, hvert enkelt menneske, eller er det interessegrupper som skal bestemme hva som er tålelig? Hvor skal grensene gå for hva staten kan blande seg inn i? Er det korrekt at det var nazistenes hatske tale som utløste jødeforfølgelsene før og under andre verdenskrig? Hva oppnår vi ved å innføre beskyttelse mot å bli krenket?

USA, Europa og kunsthistorien

I tillegg til de innfallsvinklene vi allerede har nevnt, er det nødvendig å ta med oss Flemming Roses sammenligning av tradisjoner for ytringsfrihet i henholdsvis USA og Europa - og utviklingen av dem. Jeg noterer også at gjennomgangen av mange strids- og sensursaker fra kunskthistorien er interessant på eget grunnlag, ettersom den også bidrar til å avkle hulheten hos en del ivrige muslimkritikere, gjerne politikere, som samtidig ikke har skrupler med å trekke tilbake offentlig støtte til institusjoner som viser kunst de selv ikke liker.

Klar og prinsippiell

”Taushetens tyranni” er en svært velskrevet bok. Viktigere er den gjennomført klare, prinsippielle og kritiske tanken som preger fremstillingen og forhindrer at farvannene grumses til og synspunktene blir løse i kanten. Boken renner over av historisk materiale og sterke fortellinger om enkeltskjebner. Slik utfordrer Flemming Rose etablerte sannheter og krever å bli lest. Den påståtte provokatøren har kanskje gitt det sterkeste bidraget til en mer nyansert debatt om ytringsfrihetens vilkår i en ny tid.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober