Atiq Rahimi: 'Tålmodighetens stein. Seng-e-saboor'. Oversatt av Tom Lotherington. Aschehoug 2009
Få kvinneskjebner kan være verre enn de afghanske - det er nærmest opplest og vedtatt og ikke minst fremlagt gjennom tallrike romaner. Mange husker Khaled Hosseinis "Tusen strålende soler", noen vil også ha lest Yasmina Khadras "Svalene i Kabul", den siste mer renhårig og fri for publikumsfrieri enn den første, vil jeg si. Men tro ikke at Atiq Rahimis nye roman er lystigere lesning. Rahimi, som selv er afghaner, nå bosatt i Frankrike og med fransk som skriftspråk, legger svart på svart i sin skildring av et kvinneliv. Det er forresten kvinnen selv som forteller:
"På den tiden da jeg ble forlovet, visste jeg ingen ting om menn. Jeg visste ingen ting om samliv. Jeg kjente bare foreldrene mine. Og for et forbilde! Det eneste faren min var interessert i, var vaktlene sine. Kamphanene! Jeg så mange ganger at han kysset vaktlene sine, men aldri moren min, eller oss barna. Vi var syv. Syv jenter uten kjærlighet". (s. 59)
Å legge av seg sine sorger
Ektemannen ligger i koma på tredje uken, kun holdt i live av kona, som fyller på ny intravenøs sukkervannsoppløsning, drypper øynene hans og nevner Allahs nittini navn i stadig nye runder med bønnekjedet.
Leiligheten befinner seg i byens kampsone. Nabohuset sprenges i luften, snikskyttere og opprørere kan når som helst storme de nakne rommene. I denne situasjonen er det kvinnen, den navnløse, bruker ektemannen som det som i persisk tradisjon kalles for "tålmodighetens stein", den steinen som du kan fortelle alle dine hemmeligheter og sorger til for å bli fri.
Å vedkjenne seg sin kropp
Kvinnens livshistorie er historien om ufrihet. Ikke minst gjelder dette ufrihet i forhold til egen kropp. Kvinnens fortelling blir en historie om motstand og overlevelses-strategier der kroppen blir valuta. Hemmelighetene som avsløres er beske, men viser også styrke; kvinnen går fra raseri til anger, fra fri utlevering til dyp skamfølelse. Men, som hun får høre av en tante, når hun mener at en demon må ha overtatt stemmen hennes, siden hun høyt kan uttale ord som menstruasjon og orgasme:
Det er ingen demon. "Denne stemmen som kommer ut av strupen på meg, det er den stemmen som ble gravd ned der for tusener av år siden". (s. 121)
Det er godt sett av en mann som skriver om en kvinne. Det er forøvrig åpenbart at Rahimi er filmutdannet. Han manifesterer scenen, settingen, før kvinnen forteller sin historie. Han skriver frem detaljer, og kan skildre en flues tumling i mannens skjegg like levende som han nevner de beskjedne hveteaksene på kvinnens dyprøde kjole. Teksten er uhyre visuell, sine 120 små sider til tross.
"Tålmodighetens stein. Seng-e-saboor" er oversatt fra fransk av Tom Lotherington. Den konsentrerte formen fortellingen er holdt i, forsterker følelsen av kammerspill, men lyder i blant kantete for meg på norsk. Denne setningen høres ikke bra: "Da sendte mannen henne fra seg ut på landet, til foreldrene hans, for å hjelpe til hos dem." Og det heter vel å senke noe, og ikke heise ned?
Intens og allmengyldig
"Et sted i Afghanistan. Eller et annet sted" skriver forfatteren som en slags sceneanvisning før selve historien. Undertrykking og ondskap finnes alle steder, til alle tider. Det skal vi huske, om bildene som først melder seg i boken er av turbankledde menn og et istykkerskutt Kabul.
Atiq Rahimis roman ble i fjor belønnet med Frankrikes største litterære pris, Goncourtprisen. Det sier sitt om intensiteten i denne knappe romanen.
