Hopp til innhold
Anmeldelse

Svimlande kjærleikskarusell

«Se på oss nå» er eit glimrande døme på bøker som gjennom å studere navlen får sagt noko vesentleg om samfunn og samtid.

Geir Gulliksen

Geir Gulliksen har skrive ein smart og tankevekkjande roman om fornuft og kjensler i vår tid.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Romanen opnar med at Hans ser seg sjølv på ein video frå eit bryllaup der han var gjest. Han blir sjokkert over synet – var han så naken, så desperat? Dette er ein roman der personane ser og ser: i spegelen, for sitt indre blikk, dei ser kvarandre og dei ser seg sjølv gjennom andre.

Den nakne bryllaupsgjesten er snart naken også i bokstavleg forstand med borddama frå dette bryllaupet, og då er vi midt inne i handlinga: Hans er skilt og godt, ja, endåtil lykkeleg gift på ny med Ingunn. Når borddama Harriet hektar seg på han, opplever han ein glideskala frå lett irritert, til med på leiken, til totalt hekta. Ingunn får høyre at dei er nære vener. Men dottera seier at ho ikkje likar ansiktet han set opp når han sms-ar med Harriet frå sofaen der mor, far og barn ser på TV saman. Igjen fortel ansiktet hans ei historie han ikkje kontrollerer.

Kven er Hans, og kva vil han?

Hans jobbar i eit kommunikasjonsbyrå der konseptet er å vere ærleg. Men både i næringsliv, politisk liv og privatliv er dette med å «vere seg sjølv» og «seie det som det er» retoriske grep som i sin tur byggjer realitetar. Som i denne episoden mellom Harriet og Hans:

Når Harriet seier at ho aldri har følt ein slik tillit nokon gong som den ho opplever med Hans, fortel Hans i retur han har det på same måten. Ikkje fordi han meiner det, men fordi replikken ligg der som ei forventning. Slik byggjer språket eit liv Hans ikkje ønskjer. Eller som han både ønskjer og ikkje.

Identiteten til fleire av personane i denne romanen nærmar seg flytande form. Det kan igjen illustrerast med blikket: Når Harriet er heime med barn og utan blikk frå andre vaksne, veit ho ikkje lenger kven ho er. At mennesket utviklar seg gjennom å bli sett av andre, er ei kjent sak. Men å forsvinne den dagen ingen ser på deg, er symptom på ein tidstypisk narsissisme som forfattaren her tek på kornet.

Smart og lattervekkjande

Tidlegare har eg opplevd at samlivsromanane til Gulliksen ikkje nådde særleg ut over seg sjølv. Denne romanen opnar seg på ein annan måte. Ikkje fordi tematikken har endra seg, men fordi prosjektet er mindre konstruert og fordi teksten inviterer til refleksjonar over grensene mellom individ, kjernegruppe og samfunn.

For ikkje å gløyme humoren: Den flytande eksistensen renn bokstavleg talt over i eit par scener der morsmjølka fløymer over både store og små. Morsmjølkhumor er ein undervurdert kategori som viser seg å ha eit veldig potensial. Ufatteleg pinleg for personane, men forløysande for lesaren av dette skarpe samtidsportrettet.

Passar for deg som

  • lurer på kvifor folk tenkjer klokt og handlar dumt
  • er nysgjerrig på potensialet i morsmjølkhumoren

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)