Anmeldt av Marit Grøtta
Industrien på Vestlandet har dannet utgangspunkt for mange norske romaner. Lars Ove Seljestads debutroman – Blind – fortalte om livet til en arbeidersønn fra Odda, og skrev seg dermed inn i en norsk tradisjon. I Seljestads diktdebut handler det fortsatt om industrilivet. Undertittelen er fabrikkdikt, mens tittelen Storspring viser til fabrikkens mest krevende skiftsyklus. Men hvordan skriver man dikt om fabrikken?
Hud og hår
Seljestad gjør det ved å la fabrikken selv komme til orde. På første side leser vi: «Kom, / pust for meg, vesle / son / pustar Fabrikken. Eg / skal pusta deg / lykkeleg. Eg skal pusta deg / trøtt. Trøtt og lykkeleg / skal eg pusta deg / vesle son av / Fabrikken.» Seljestad gir altså fabrikken liv og lar den tale en messende tale, full av rytme og gjentakelser. Men også et jeg – eller eg – kommer til orde. Dette jeget beskriver hvordan fabrikken puster gjennom kroppen, puster gjennom «hud og hår», puster neseborene like svarte som fabrikken.
Denne besjelingen fungerer godt. Den viser hvordan fabrikken gjennomsyrer arbeiderens liv, den fyller kroppen, deler opp tiden. Fabrikken er altoppslukende, den er skjebne, identititet, liv og død. Den messende talen blir tidvis monoton, men brytes opp av små ordspill, blødmer og rim. Her har Seljestad lært noe av Kjartan Fløgstad.
Fabrikkloven
Fabrikken som skjebne var tema også i romanen Blind. Der ble Janteloven reformulert som Oddaloven: Du skal ikke tro du er noe bedre enn oss, arbeiderne, og du skal ikke tro at du kan bli noe annet og reise herfra. Med sine fabrikkdikt gir Seljestad oss fabrikkloven. Den forteller at fabrikken krever arbeideren med hud og hår – den er kropp, pust og liv. Dette tar Seljestad et steg videre når han dikter fabrikken inn i skapelsesberetningen og Fadervår. «I opphavet var fabrikken,» leser vi.
Seljestad bruker altså fabrikkens symbolske kraft for alt den er verdt. Ved hjelp av besjelinger og besvergelser viser han oss arbeiderideologien mytologiske dimensjoner: Det handler om skjebne, identitet og fellesskap. Diktene formidler en ambivalent holdning til denne ideologien – den veksler mellom stolthet og avmakt; mellom vitalistisk bejubling og kritisk avsløring. Kritikken kommer særlig til uttrykk i samlingens siste diktbolk, der moderne eierskapsformer beskrives. Her møter vi et opphavsmysterium av religiøse dimensjoner. Selskaper kjøpes opp, gjenoppstår, splittes og er «ikkje lenger sporbare som eigne selskap». Seljestad er på sitt mest interessante når han er på sporet av fabrikkens metafysikk.
Dikt med trøkk
Det svinger av diktsamlingens første halvdel, og det er lett å se for seg at den er egnet for opplesing. I partier har diktene noe av det samme trøkk som debutromanen. Annen halvdel er mer krevende lesning. I et deskriptivt og nøkternt språk beskriver Seljestad produksjonsprosessene, med ord som kalsiumkarbid, cyanamid, kalkstein og kjølehus. Dette er ikke så god poesi, men konkretiseringen gir likevel noe til helheten.
Selv om den ikke er helstøpt eller feilfri, har Seljestad skrevet en god og ikke minst interessant diktsamling. Jeg tror likevel han kan tenke enda skarpere – og skrive enda mer formsikre fabrikkdikt. Jeg håper han tar flere skift på poesifabrikken.