– Det eneste jeg hadde bestemt meg om på forhånd, var at dette ikke skulle ende bra, sier Stein Erik Lunde, forfatteren som har latt seg inspirere av Hamsun om Munch i sin nye roman for ungdom.
Skal man nevne én klassisk norsk kjærlighetsroman, så må det vel bli Knut Hamsuns Victoria. Nå har Stein Erik Lunde skrevet sin versjon av den berømte boken. Det er modig gjort ?
– Temaet er jo vakkert, og det har jeg tatt fra Hamsun. Elias er skomakersønnen som forelsker seg i rikmannsdatteren Emilie. Klasseforskjellene dem i mellom er for store til at de kan få hverandre. Slik var det jo også med Johannes og Victoria. Det hadde rett og slett ikke blitt etterrettelig å la to ungdommer fra så ulike sosiale miljø få hverandre, sier Lunde.
Men også språklig har han lært av Hamsun:
– Jeg har lagt fortellingen til et litt gammelmodig og konservativt bokmål som jeg synes passer til den historiske fortellingen. Slik kunne jeg aldri snakket selv.
Umulig kjærlighet
Bokomslaget til Elias og Emilie er inspirert av Edvard Munch og designet av Marius Renberg.
Det er sommeren 1904. Vi er i Åsgårdstrand, der maleren Edvard Munch holder til. Her bor også 16 år gamle Elias, skomakerens sønn som fisker for feriegjestene, løper ærend for Munch, og forelsker seg i den vakre Christiania-piken Emilie. Det er en umulig kjærlighet.
– Jeg har skrevet mye om unge menn, men da som oftest gutter og menn som lever i min egen samtid. Å skildre Elias krevde en annen form for forarbeid; jeg har vært litt forsiktig med å forklare for mye om hva han tenker, for mentaliteten til en 16-åring for hundre år siden er jo helt annerledes enn mentaliteten til en 16-åring i dag. Men Sigrid Undset har vel sagt noe om at menneskenes hjerter alltid er de samme. Og forelsket, det er Elias, sier Lunde, og legger til at det er en følelse han vet noe om.
Selv skulle han gjerne skildret en lykkelig kjærlighet, men han må medgi at det er forferdelig vanskelig.
– Det er mye mer å ta av ved å skrive om kjærlighet som ikke går i oppfyllelse. Sånn er det jo.
- Les også:
Historisk roman
I løpet av romanen får Elias vite at han er av taterslekt. Dét var et poeng Stein Erik Lunde skrev inn i romanen etter å ha lest en bok om Munch av kunsthistorikeren Inger Alver Gløersen.
– Hun skriver at hun rundt århundreskiftet fikk beskjed av moren sin om å være forsiktig med å nærme seg taterfølget som hadde lagt seg til i skogen mellom Åsgårdstrand og Borre. Ja, slik kom taterne inn i boken.
Og flere bøker ga godt bakgrunnsmateriale:
I Christian Gierløffs bok om vennskapet med Edvard Munch er ett av kapitlene viet sommeren 1904. Der står det navn på skomakerne i Åsgårdstrand, på de som jobbet på postkontoret og hotellet.
– Det var grunnen til at jeg valgte nettopp året 1904, her lå det jo så mye stoff som bare ventet på å bli fortalt av meg, sier Stein Erik Lunde, som gravde videre, og fant ut at Osebergskipet ble gravd ut den sommeren.
Munch var en interessert tilskuer til utgravningene – det er han også i boken.
Maler Munch
Stein Erik Lunde maler et litterært bilde av Edvard Munch. Vi får høre om mannen som søkte kommunen om å få stå naken i hagen og male, og han forteller om akt-maleriene som lå til herding for vær og vind og som Åsgårdstrands finere fruer betakket seg for når de gikk forbi malerens hus.
Elias skrives dessuten inn som modell til flere av Munchs malerier som ble malt sommeren 1904, blant andre «Badende menn».
Og selvfølgelig utveksler Elias og Edvard sine erfaringer med kjærlighetssorg.
Om Stein Erik Lunde først og fremst skriver samtidslitteratur, har han skrevet biografier for ungdom om både Amalie Skram, Henrik Ibsen og Edvard Munch. Det var den livslange interessen for Munch som ga inspirasjon til boken, der han altså låner friskt både av Knut Hamsun og Edvard Munch.
– Kunne jeg valgt en annen tid å leve i enn min egen, ville jeg utvilsomt valgt Christiania i 1890-årene, sier Stein Erik Lunde.
