En ambisiøs røverhistorie

Over 30 uker på New York Times' bestselgerliste i fjor, nyslått Pulitzerprisvinner i år: Den amerikanske forfatteren Donna Tartt har skutt gullfuglen med sin siste roman "Stillitsen".

Donna Tartt

Hun er en forfatter som trenger et tiår på hver bok, amerikanske Donna Tartt. Det er ikke til å forundre seg over at arbeidet har tatt tid. Boken er på drøye 800 sider.

Foto: Beowulf Sheehan / Tiden forlag

Hun er en forfatter som trenger et tiår på hver bok, amerikanske Donna Tartt. Debutboken, lesersuksessen «Den hemmelige historien» kom i 1992, neste roman, «Den lille vennen» i 2002, og så, «The Goldfinch», i 2013. «Stillitsen» er den norske tittelen, boken er rykende fersk fra forlaget, oversatt av Hilde Lyng.

Omfangsrik

Det er ikke til å forundre seg over at arbeidet har tatt tid. Boken er på drøye 800 sider. Det tilsvarer vel omtrent tre normale romaner, og jeg må si det med det samme: Det er for langt. Teksten blir undertiden pratsom, den gjentar seg selv, ramser opp, jeg tar meg i å savne en gullsmed som arbeider i finslepent format der Tartt med grovere håndlag smir frem sine skikkelser: den skoleflinke og ensomme guttungen som mister moren i et terrorangrep, den alkoholiserte og spillavhengige faren, den trauste og rakryggede møbelsnekkeren med lidenskap for antikviteter, villbassen av en eksil-ukrainer med en fot i alle land og liten ærbødighet for loven. «Stillitsen» er en røverhistorie, en ambisiøs sådan, en raus roman som tross sine mange sørgelige krumspring på amerikansk vis ender godt. Vel, alt er relativt...

Dannelsesroman

Trettenåringen Theo Decker, vår jeg-forteller, mister moren sin i en eksplosjon på The New York Metropolitan Museum. Selv overlever han, og med seg ut av museet har han en gammel ring og et 1600-tallsmaleri av en av Rembrandts elever. Bildet, som er et faktisk maleri signert den nederlandske maleren Carel Fabritius (1622 - 1654) og som er et av morens yndlingsbilder, forestiller en liten, gul fugl, en stillits, og det er Theos forhold til dette kunsverket (som jo blir hans bindeldedd til den døde moren) og strevet med å skjule det ettersom tiden går og det blir umulig å levere det tilbake uten å bli arrestert for kunst-tyveri, som er drivhjulet i fortellingen.

Tap er et sentralt tema, tap som produserer selvdestruksjon. For Theo blir såvisst en sammensatt skikkelse; han sviktes og svikter selv. Dannelsesroman er en merkelapp som kan festes til «Stillitsen», like mye som begrepet røverroman eller thriller. Den er gammeldags altomfattende, en sulten fortelling der stadig nye ringer sprer seg i vannet, eller, for å bruke en metafor fra romanen selv, stadig nye skuffer i et gammelt skatoll åpnes opp og skjuler støv eller skatter. Og selvfølgelig får lidenskapen plass, lidenskapen for kunst, først, dernest lidenskapen for et annet menneske.

Utpreget amerikansk

Donna Tartts roman er generøs i sin beskrivelse av New York og en av storbyens velstående, men dysfunksjonelle familier; den gir et avslørende bilde av det støvtørre Las Vegas, som preges av rotløshet, pengespill og dop, og den viser frem et vinterkledd Amsterdam som hjemsted for det gamle Europas kunst - og krimskrams.

Boken slekter på andre nyere amerikanske romaner, der det pulserende og kaotiske mulighetenes land USA ses opp mot det kulturtunge Europa - jeg sikter til forfattere som Jonathan Safran Foer eller Nicole Krauss. Dickens og Dostojevskij er blitt nevnt av amerikanske kritikere - det er gjenkjennelige assosiasjoner - det dickenske med de mange fargerike skikkelsene og den uheldige unge mannens vei mot mulig lykke, Dostojevskij med den gjennomgående utforskingen av moral, skyld, anger.

Kunsten - og kjærligheten

Ved siden av å tegne tydelige typer er Tartt god til å skildre miljøer, både interiører og eksteriører dokumenteres på detaljnivå, absorbert og videreformidlet gjennom Theos traumatiserte sinn.

Verdien av kunst, av et menneskeskapt uttrykk som berører på tvers av århundrene, blir stående som en punchline i romanen.

Om jeg savner mer skurr i Tartts velmodulerte skrift og kunne klart meg uten noen av transportetappene som trengs for å føre plottet gjennom, så er «Stillitsen» med sine mange stemningsskifter og sine ettertenksomme kunst-filosofiske passasjer en roman som, uten å belære, minner oss på hvorfor vi egentlig trenger kunsten.

Se også: Pulitzerprisen