Sør-Koreas satsing på litteratureksport set etter kvart spor her til lands: Det blir stadig vanlegare å finne sørkoreansk litteratur i norsk omsetjing, og den Man Bookerprislønte romanen «Vegetarianeren» er faktisk andre roman på norsk av forfattaren Han Kang.
Handlinga er enkel å attfortelje: Ei ung, ganske anonym kvinne har ein ekkel, ja, avskyeleg draum om kjøt og blod. Dagen etter er ho blitt vegetarianar på sin hals. Familien er i opprør, og faren gjer eit mislykka forsøk på tvangsforing. Eg overdriv ikkje når eg hevdar at herifrå skrur det seg kraftig til.
Når kjøtet lengtar etter fotosyntesen
Historia blir fortalt av mannen, svogeren og søstera til den nyomvende vegetarianaren etter tur. Ho sjølv kjem berre til orde når ho fortel om draumen ho hadde: ei kort, men til gjengjeld uhyre sterk historie, som verkar ulikt på forteljarane: Der ektemannen meiner det har rabla for kjerringa, blir svogeren, som er videokunstnar med idetørke, fascinert. Og inspirert.
I ein uvanleg erotisk scene gjer han henne om til eit kunstverk, der ein trygt kan seie at kunst og liv glir over i kvarandre. Mens tredjeforteljaren, søstera, får den litt kjedelegare rolla som den som må prøve å forstå kva som skjer og halde seg sjølv og familien nokolunde samla.
Vi er etter kvart langt forbi diskusjonen om kjøt eller grønsaker på tallerkenen. Vegetarianaren Yeong-Hye er verken klimaideolog eller dyreven: Ho har hatt ein livsendrande draum som bringar henne så nær planteriket at det verkar som om det er like før fotosyntesen tek over kroppen hennar.
Gåtefull og assosiasjonsskapande
«Vegetarianeren» er ein merkeleg og altså skremmande roman: dels skildrar han med ekstrem presisjon det kroppslege over eit breitt spekter, frå det sensuelle til det fråstøytande. Dels varierer stilen frå det hyperrealistiske til det kyniske og over til det vart poetiske. Sjølv om det er enkelt å fortelje kva romanen handlar om, er det svært vanskeleg å gje seg inn på tolkingar.
Yeong-Hye er ei gåte som utan ord provoserer fram ei rekkje spørsmål, og ikkje minst assosiasjonar. Vi er alle kjøt. Men korleis skal vi omgåast alt det andre, av kjøt og plantar? Korleis skal vi finne ut av det med eigne artsfrendar? Seier draumane oss noko, eller er det best å passe seg for det som dukkar opp i sinnet når kontrollen er skrudd av? Og kva med dei romma poesien opnar for? Mykje er usikkert her. Men sikkert er det at innanfor arten skjønnlitteratur, er «Vegetarianeren» ein sjeldan plante.
Passar for deg som:
- kjenner på at du kjenner for lite til sørkoreansk litteratur
- taklar ubehag