NRK Meny
Normal

Spenningsroman i urgammel tradisjon

Stefan Spjuts roman Stallo er en uvanlig thriller, tett sammenvevd med det nordsvenske lansdskapet, med nordlyset og livet på landsbygda. Den er også en roman om det lille og svake mennesket – og det motet som skal til i møtet med troll og hamskiftere. Stallo, altså.

Stefan Spjut

Forfatter Stefan Spjut debuterte i 2008 med «Fiskarens garn». «Stallo» er hans andre roman.

Foto: Sofia Runarsdotter / Oktober

Olav Duuns aller siste roman hadde tittelen Menneske og maktene. Den tittelen falt flere ganger inn i mitt hode, mens jeg leste Stefan Spjuts bok Stallo. Så kan man lure på hva den norske Duun har med en moderne svensk spenningsbok, en thriller, om troll og skrømt å gjøre. Lite! Utover akkurat dette: menneskets forhold til de kreftene vi ikke rår over. De uhåndgripelige, noen ganger truende, andre ganger uunnværlige. De som derfor finnes i alle menneskelige tradisjoner, myter og fortellinger.

Samisk tradisjon

Stallo, stalloene har opphav i en samisk forestillingsverden; litt menneske, litt skrømt eller troll, med evne til å skape seg om – skifte ham, altså. Mennesker gjør best i å holde seg unna, la dem i fred. I motsatt fall kan det gå en riktig ille. Særlig barna skal man passe på. Stalloene har en forkjærlighet for de små.

Forsvunnet gutt

Det er da også innblanding i stalloenes business som leder til det marerittet som menneskene i Stefan Spjuts roman utsettes for. En liten gutt ved navn Magnus og moren hans dro på hyttetur til skogs, sommeren 1978. Det var trykkende og underlig. De opplevde rare ting: en hare og en rev som hverken fryktet mennesker eller hverandre, for eksempel. Før Magnus ble borte. Moren så hvem som tok ham, enorme fotspor fantes utenfor hytta, men ingen trodde på at en kjempe hadde tatt gutten.

Trollbilde

I nåtid, mens kaldvinteren tyner Nord-Sverige og Kiruna-traktene, blir en annen gutt borte, Mathias. Susso Myrén finnes der. Hennes morfar var berømt fotograf. En gang tok han bilde av en bjørn med noe som neppe kunne være menneske på ryggen. Sussos nettside om troll, skrømt og den slags har ikke mange brukere, men den finnes. Den sist forsvunne guttens bestemor tar kontakt. Susso får tatt et bilde av den vesle gubben med gult katteblikk som har oppsøkt gården flere ganger. – Og leserne har det gående.

Språk og bilder

God kväll, farbror! Hälsade pojken

«God kväll, farbror! Hälsade pojken», et av den svenske kunstneren John Bauers trollbilder.

Foto: John Bauer / Wikimedia Commons

Stefan Spjuts Stallo både kan og bør leses på flere enn ett forståelsesnivå. Det mest åpenbare er selvsagt spennings- og skrekkromanens. Og; som sådan tror jeg den er blant de aller beste jeg har lest. Ikke bare tåler den sine nesten 550 sider uten å vakle, den er til den minste detalj velskrevet, i et svært bildesterkt og konkret språk. Et som til og med evner å gi liv til et par slitne arbeidshansker – så leseren både ser og hører dem når de trekkes fra hverandre. (Strengt tatt kom jeg over én litt lite gjennomtenkt setning helt mot slutten, men den passerer lett!).

Nord-Sverige

Tegningene av stort og smått i den nordsvenske vinterhverdagen er dypt integrert i teksten og gjort med kjærlighet og stor sans for detaljer: Vær, temperaturer, fremkommelighet, vindslitt treverk, nødvendige klesvaner. Glemte jeg nordlyset.

To fortellere

Romanen har to fortellere, én allvitende med overblikket over det hele, men også en jeg-stemme; Sussos mor. Det siste valget kan synes merkelig, men det får en slags forklaring. Her henger det meste i hop, oftest med eleganse. Spjuts tilbakeholdne stil i tegningen av personene er både interessant og givende. Han kan la leseren halvt undres over kjønn, over alder, helt til det faller på plass av seg selv – men ikke før det er nødvendig.

Historiske personer

Flere kjente personer fra svensk historie har roller i denne historien. Særlig er den svenske maleren og tegneren John Bauer viktig i bakgrunnen. Hans bilder av nettopp troll og andre halvnaturlige vesen kan vel også ha vært med på å gi Spjut inspirasjoner.

Det finnes også tydelige referanser til Selma Lagerlöf: Susso, kjæresten Torbjörn og Sussos mor Gudruns reise gjennom store deler av Sverige på jakt etter stalloene og forklaringer kan leses som en tydelig gest i retning Selma og hennes Nils Holgerssons reise mot nord og Kebnekajse på gåsemor Akkas rygg. Susso morfar, fotografen, var da også den første til å lande et fly på toppen av nettopp Kebnekajse(!).

De store kreftene

Men; som antydet helt i begynnelsen, Stallo kan også leses metaforisk, som bilde på det svake og redde mennesket, tross all vår selvsikre kunnskapsrikdom. Det finnes stadig krefter vi må bøye nakken for. Tilfeldighetene ville at jeg parallelt med lesingen brukte fritid på den noe spesielle amerikanske tv-serien Fringe, som nettopp baserte seg på det usikre, det som ligger i vitenskapens randsone. Jeg er ikke kommet lenger enn sesong to: Men der finnes artig nok også hamskiftere det er vanskelig å forsvare seg mot. Fra en verden vi ikke kontrollerer. Den urgamle historien igjen, altså. Slik står også thrilleren, skrekkromanen Stallo rotsolid i en litterær tradisjon vesentlig eldre enn den skrevne litteraturen. Mens den hilser til hatten i retning så vel Poe som Mary Shelley.

Litterær løgn

At Stefan Spjut får sin leser til å godta hamskiftende troll som premiss og skogmus med sørgmodig menneskefjes og som ingredienser i en roman, er intet mindre enn en prestasjon i den litterære løgnens kunst.

Gjenstår bare å si at Bjørn Alex Hermanns oversettelse fra svensk er utmerket. Den også.