Frode Fanebust er siviløkonom, oppvokst i Stavanger, og har tidligere utgitt bøkene «Krigshistorien. Oppgjør med mytene», og «Selvbedraget. Norge og klimakrisen». Titlene avslører en forfatter som ikke er redd for å gå i konflikt med omgivelsene. Hans nye bok handler om hvordan oljen forandret Norge. Fanebust overrasker denne gangen med en fortelling, hvor gleden over de mulighetene oljen gav Stavanger og Norge skinner tydelig igjennom.
Far i Ekofisktanken
Som barn av en førstegenerasjons oljearbeider er siviløkonomen Fanebust godt kjent både på den såkalte Ekofisktanken, hvor faren jobbet fra 1974 og på kontorene til Conoco Phillips, hvor han hadde sommerjobb i flere år. Han har naboer som har tjent seg rike innenfor serviceindustrien på land, og han har både første- og andrehånds kjennskap til de lokale pubene i Stavanger, der de amerikanske oljecowboyene spanderte øl når de hadde fri.
I fjor skildret den jevnaldrende lyrikeren Øyvind Rimbereid hamskiftet Stavanger gjennomgikk tidlig på søttitallet i diktsamlingen «Jimmen». Frode Fanebust tar oss med gjennom de viktigste stoppestedene i historien om det norske oljeeventyret. Dette skjer til dels gjennom lett og personlig fortelling, ispedd intervjuer med noen av aktørene fra den gang.
Pierre Bourdieu
Vi får morsomme forklaringer både på den såkalte handlingsregelen og hvorfor det heter Ekofisk, ja han har til og med et lite kapittel, der han skildrer bosettingsmiljøet i Stavanger i lys av teoriene til den franske filosofen Pierre Bourdieu. Det merkes at han er siviløkonom og ikke journalist - da ville han nok vært mer opptatt av å gi en tilsvarsrett til aktører som Statoil-sjefene Helge Lund og Arve Johnsen, som begge blir omtalt i boken i ikke bare positive ordelag.
«Vi har ikke levd av oljen, vi har levd med den», er hovedsynspunktet i denne spreke lille boken som våger mye - også den vanskelige balansegangen det er å skrive norsk historie med utgangspunkt i historien om forfatterens egen far. Det går stort sett bra.
Helikoptere som stuper
Den norske oljehistorien er også historien om dykkere som fikk ødelagt livet sitt som følge av får dårlig sikkerhet, helikoptere som stupte i sjøen og plattformer som sank. Også denne historien er godt ivaretatt og fortalt i Fanebusts bok, og bringer i sin tur tankene til vår tids diskusjoner om nasjonal sikkerhet og beredskap.
Jeg hadde trodd at jeg skulle få lese en kritisk bok om Norge og oljen, om hvordan det norske folk er blitt noen bortskjemte oljesjeiker som har glemt hvordan vi gjør et anstendig arbeid, og søker tilflukt hos NAV så fort livet går oss i mot.
«Oljelandet» er en undrende og tvisynt kjærlighetserklæring til denne seigtflytende materien, som plutselig hjemsøkte vårt land.
