NRK Meny

Velment, men ikke helt vellykket

Siri Hustvedt er med sitt navn og sine aner liksom litt norsk, selv om hun er oppvokst i Minnesota og nå bor i Brooklyn. Hun skriver sine bøker på engelsk, og de oversettes til mange språk, deriblant norsk. Hennes siste roman er velment, men ikke udelt vellykket.

Siri Hustvedt

Siri Hustvedt er oppvokst i USA, men tok artium ved Katedralskolen i Bergen.

Foto: Erlend Aas / Scanpix

Kilde: Kulturnytt, NRK P2, 23.03. 2011

Artikkelen er flere år gammel.

Siri Hustvedt: "Sommeren uten menn"

Siri Hustvedt: 'Sommeren uten menn'. Oversatt av Bodil Engen. Aschehoug forlag 2011.

"Sommeren uten menn" er en morsom bok. På sitt beste kan den minne om Philip Roths "Hvermann", der en eldre mann gjør opp status ettersom flere og flere av hans venner dør og han selv sykner hen til en pleietrengende gamling. Den kan også minne om Marilyn French og Fay Weldon, som i sine velmaktsdager begge skrev friskt om kvinner som kan klare seg alldeles utmerket uten menn.

Eksklusivt møte med Siri Hustvedt

Utroskap og anger


Men så er det slik, da, hos Hustvedt, at kvinnene selvfølgelig helst skulle hatt mennene der, eller Mannen, han som har sviktet. Like selvfølgelig angrer han på sidespranget og vil tas inn i varmen igjen. Skal han få komme tilbake?

Jeg-fortelleren er Mia, femtifem år gammel poet og universitetslærer. En dag får hun beskjed om at ektemannen gjenom 30 år trenger en pause. Pausen, som han kaller det, skal vise seg å være hans yppige, 20 år yngre kollega:

"Noen tid etter at han hadde sagt ordet pause, ble jeg gal og havnet på sykehus. Han sa ikke Jeg vil aldri se deg mer eller Det er slutt, men etter tretti års ekteskap var pause nok til å forvandle meg til en sinnsyk med tanker som eksploderte, rikosjetterte og skjente inn i hverandre som popcorn i en microbølgepose." (s. 9)

Store og små kvinner

Mia kommer seg gjennom sammenbruddet, og reiser til den lille hjembyen i Minnesota der hun leier seg inn i et hus i nærheten av eldresenteret der moren bor. Samtidig som hun blir kjent med de gamle damene på hjemmet, starter Mia et skrivekurs for sju ungjenter. Når så naboen er en ung mor med to småbarn, skulle alle kvinnens aldre være representert. Og de blir stilt til skue, i all sin prakt, hadde jeg nær sagt; her er først og fremst sårbarhet og venninne-lojalitet, men også sjalusi og ondskapsfullhet.

Intellektuell lek

Hustvedt skriver lett, setningene har snert; dette er underholdende lesning. Men av og til faller forfatteren for fristelsen til å moralisere; romanen forsvinner til fordel for et filosofisk eller kjønnspolitisk essay. Det mangler ikke på henvisninger til Kant, Kierkegaard, Hume. Det kunne fungert - litteraturhistorien har tallrike eksempler på at essayistiske partier kan løfte og berike en roman. I "Sommeren uten menn" synes jeg de ulike bitene snakker for dårlig sammen, de essayistiske partiene blir påtrengende på samme måte som den stadige henvendelsen til den "kjære leseren", som etterhvert blir omtalt som fortellerens beste venn, blir det.

Nerven fra bokens åpning blir mindre fremtredende utover i romanen. I stedet insisterer jeg-fortelleren på å briljere med sitt intellekt og sin analyserende tilnærming til egen livskrise. For meg blir det mer ferniss enn hel ved, fortellingen fremstår langt fra så farlig som den kunne ha vært.

Når det er sagt: Oversetter Bodil Engen får fint frem spenstigheten og lekenheten, som alltid er til stede i Siri Hustvedts undersøkende språk.