Forundring. Vennskap. Gjentakelse. Minner. Det finnes mange andre, og bedre grunner enn 40-årsjubileet til å ta frem Tove Janssons upretensiøse, lille sommerbok, en fortelling som gir hverdagslige glimt fra en sommerøy med Sophia og hennes farmor, og som beskriver konkrete gjøremål og små hendelser som blir større enn dem selv.
Undring
Tove Jansson: 'Sommerboken'. Oversatt av William Heinesen. Utgitt på Heinesen forlag 2012.
For Sophia og farmor snakker sammen og undrer seg sammen. Ikke alle spørsmål kan besvares. Men alle spørsmål kan stilles, enten de gjelder kjærligheten til en kattunge eller døden til en gagelhøne. Når seksåringen spør farmor, som har passert de åtti, om når hun skal dø, svarer farmor: "Snart. Men det har du slett ikke noe med." ( s 16) Farmor er ikke en som "jatter med", hun tar Sopia - og livet - på alvor.
Vi er i finskebukta. På øya er farnor, pappa og Sophia. Sophias mamma er død, kanskje det er derfor Sophia og farmor får et så ekstra tett og fint vennskap? Det handler mest om farmor og Sophia. Og om øya, som blir en egen verden, oversiktlig og pirrende uoppdaget på samme tid.
Det lille blir stort
På sommerøya gjentar det meste seg. Planter dukker opp på samme tid i år som i fjor, havet er blankt som sølv eller kommer i rullende dønninger, nye viker skal oppdages - kanskje en grotte? - fisk skal gå i garnet, storm skal veksle med varme dager. Skildringene er uten dramatikk. Spenning finnes, konflikt likeså, men tonen er neddempet, forsonende. Men tro ikke at historien blir tannløs!
I en diskusjon om nettopp livet og døden, og hva som eventuelt skal skje etterpå, sier farmoren at Gud aldri ville finne på noe så tåpelig som å lage et Helvete. Jo, et veldig stort helvete, repliserer barnebarnet, hvorpå Tove Jansson skriver:
"Farmoren reiste seg altfor fort fordi hun var sint, hele hagen veltet rundt, og hun holdt på å miste balansen. Hun ventet litt og sa: Sophia. Dette her er absolutt ikke noe å krangle om. Du må da forstå at livet er vanskelig nok som det er, om man ikke skal straffes for det etterpå. Man blir trøstet, det er jo hele idéen" . (s. 47)
"Hvem skal trøste Knøttet?" er tittelen på en av Tove Janssons mer kjente bøker. Gjennom hele forfatterskapet sitt har hun nettopp holdt frem skikkelser som kan gi trøst og trygghet, når farene truer som verst. Det kan være en mummimamma, en snusmumrikk eller en farmor.
Skummelt
Også i dette sommerparadiset er det farer som truer. Nye folk flytter til. Plutselig er det ikke lenger Sophia og farmor som som bor lengst ute - i denne vrimmelen av holmer og skjær. En rik direktør bygger et påkostet og upassende hus i havgapet, og ikke nok med det: han har satt opp en plakat der det står: "Privat område. Landgang forbudt". Da skriver Tove Jansson: "Vi går i land, sa farmoren, hun var meget sint. Sophia så redd ut. Det gjør en stor forskjell, forklarte farmoren. Ingen mennesker med god oppdragelse går i land på en annens øy når den er tom. Men når folk setter opp en plakat, så gjør man det fordi det er en utfordring.
Selvfølgelig, sa Sophia og utvidet i alvorlig grad sine kunnskaper om livet. De fortøyde ved plakaten." (s. 102).
Tove Jansson forener humor og livsfiosofi, og hun blir aldri banal. Hun gjør god plass også til livets hardere realiteter, som hun har gjort i så mange av bøkene sine. I beskrivelsen av Eriksson, en mystisk fisker som helst er opptatt av å samle ting han finner, skriver Jansson at "Alt finnes når man bare leter og har tid, det vil si råd, til å lete, og mens man leter er man fri og finner ting som man slett ikke hadde tenkt seg. Innimellom er folk som folk flest og vil for eksempel ha en kattunge i juni og en druknet katt den første september. Det ordner seg. Men innimellom har de en drøm og vil ha noe de kan beholde."
(s. 86)
Tove Jansson omtaler farmoren gjennomgående som "farmoren", ikke som farmor. Dermed får fortellerstemmen hennes et litt gammelmodig preg - det blir nesten som en legende om "den gamle og barnet", noe eviggyldig. Vel er Sophia og farmor egne, komplekse skikkelser, men de blir på samme tid representanter for visse, klassiske typer; som den nysgjerrige og den kloke.
Les den høyt
William Heinesens oversettelse til et sobert riksmål forsterker følelsen av at fortellingen opprinnelig stammer fra en tid forut for vår helt nære samtid. Tove Nilsens nyskrevne forord bidrar også til en viss nostalgi, selv om her er gode begrunnelser for hvorfor boken stadig kan leses og gi ny innsikt.
Jeg tenker at "Sommerboken" er en bok som egner seg godt for høytlesing. Den går fint an å lese for barn som for lengst er store nok til å lese selv - og det går veldig fint an å lese den høyt for andre voksne også. Den er en bok som kan leses i små porsjoner, eller som én lang fortelling. Og det er en bok som kan leses igjen og igjen, også de neste 40 årene.
