Denne uken har jeg ledd så jeg måtte tørke tårene. Og det av en roman om klimakrisen! Den er skrevet av en mann som jeg mener nå snart må få nobelprisen i litteratur, nemlig britiske Ian McEwan. Han fikk Booker-prisen for romanen "Amsterdam" i 1998, og er ellers best kjent for "Kjærlighet ved første blikk" og "Om forlatelse", begge bøker som er filmatisert.
Ian McEwan: 'Solar', Gyldendal 2010, Oversatt av Halvor Kristiansen
Hans nyeste roman handler altså om global oppvarming. Eller i alle fall om en professor i fysikk, som faktisk har fått nobelprisen, og som gjennom en kunstig bearbeiding av fotosyntesen mener han kan løse verdens energiproblemer og redde planeten. Men her er adskillige viderverdigheter før vi kommer så langt.
Et vandrende katastrofeområde
Allerede åpningssetningen viser hovedpersonen i et nøtteskall:
"Han var av den typen menn - litt usjarmerende, ofte skallede, korte, tykke, flinke - som hadde en uforklarlig tiltrekningskraft på visse vakre kvinner." (s 11)
Fysikkprofessor Michael Beard er gift for femte gang, og oppdager at hans kone er utro. Det er hun for å straffe ektemannen, som har langt flere svin på skogen. Beard, som en gang var en stjerne på sitt fagfelt, er nå hurtig dalende, faglig så vel som privat. Det er utsiktene til inntekter, og ikke bekymring for klodens helse, som får Beard i gang med fotosyntese-prosjektet. Idéene har han stjålet av en fremragende ung student, hvis skjebne ikke skal røpes her.
Det lille mennesket og den store verden
Som i tidligere bøker, ikke minst romanen "Lørdag", der McEwan skrev om terrorfrykten etter 11. september, fletter forfatteren den store og den lille verden sammen. Politisk og personlig handlingsrom følges ad, det viser McEwan gjennom konkrete situasjoner som blir ustyrtelig komiske eller skrekkelig pinlige. McEwan er i en klasse for seg når det gjelder å skape skjebnesvangre øyeblikk der det å velge feil kan koste dyrt. Den eneste som kan tenkes å gjøre noe av det samme er novellemester Alice Munro. Også hun konsentrerer tekstene sine i et vendepunkt, ofte så ladet at det nesten blir ulidelig, og som får konsekvenser for et helt liv.
Latterliggjøring
"Solar" er en humoristisk bok, og den er dypt tragisk. McEwan skriver så dramaturgisk gjennomført at jeg storøyd holder pusten fra den ene harselasen til den andre, enten han nå henger ut kunstnere som lager dans og isskulpturer for å redde klimaet eller hysteriske genbiologer og deres motdebattanter.
Boken er ikke McEwans beste, til det er den for utflytende. Men å måle ham med seg selv blir å måle ham med det beste som skrives i verden. Så selv en lettvekter fra McEwan er god lesning. Som forfatter åpner han opp for nye tanker, for uforutsette løsninger. Språklig er han nitid presis, og eksellerer i fagterminologi som spenner fra hjernekirurgi til kvantefysikk. Nettopp derfor er det synd, når Halvor Kristiansen har levert en strålende oversettelse, at den norske utgaven skjemmes av altfor mange trykkfeil.
