Anmeldelse

Slik en hoffnarr ser det

I romanen «Tyll» er tyske Daniel Kehlmann gjøgleren som holder ballene i luften til vi glemmer oss selv.

Daniel Kehlmann

«Menneskehoder eksploderer, barn ligger slengt i hauger, skogene er hogget ned av de fremrykkende troppene og byllepesten tar livet av dem som ikke blir spiddet av bajonettene» i Daniel Kehlmanns nye roman, Tyll.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Det fantes en tid da ethvert kongelig hoff, ja til og med bankerotte fyrstehus, holdt seg med en hoffnarr. Denne frekke skapningen skulle sikre at de kongelige ikke mistet gangsynet omgitt som de var av spyttslikkere i datidens ekkokammer. Fortsatt den dag i dag går tyskerne rundt og sier at de har «narrefrihet», noe som betyr at de har gitt seg selv lov til å si akkurat det som passer dem.

En gjøgler i trettiårskrigen

Den sagnomsuste Till Eulenspiegel var en gjøgler, narr og akrobat, og skal ha reist rundt i det tysk-romerske riket omkring 1300. De lærde strides om han faktisk har levd. I romanen «Tyll» forandrer Daniel Kehlmann litt på bokstavene i navnet, og flytter handlingen 300 år frem i tid. Vi befinner oss midt i trettiårskrigen, som i det ytre var en religionskrig mellom katolikker og protestanter, men som i praksis var en maktkamp mellom de ulike konge- og fyrstehusene i Europa.

Menneskehoder og byllepest

Det er i denne tiden møter vi Tyll i korte glimt. Først som barn, der han tvinges ut i skogene, mens faren blir brent på bålet som kjetter. Vi ser han også i randen av et stort slag, der han er i følget til en temmelig mislykket og feit fyrste fra Pfalz. Menneskehoder eksploderer, barn ligger slengt i hauger, skogene er hogget ned av de fremrykkende troppene og byllepesten tar livet av dem som ikke blir spiddet av bajonettene.

Trettiårskrigen (1618-1648) kan se ut til å være en krig tyske forfattere ikke blir ferdige med. Både Günter Grass, Alfred Döblin og Bertolt Brecht har vært i det samme landskapet før ham. Kanskje fordi krigen sammenfaller med den tyske litteraturens fødsel? Det var denne krigen som gav barokkdiktere som Simon Dach, Grimmelshausen, Hofmannswaldau og Paul Fleming noe å skrive om. Sistnevnte er også til stede i Kehlmanns roman.

Fanger publikum

Daniel Kehlmann er ingen realistisk forfatter. Bøkene hans fremstår ofte som en slags lek, der leseren blir sittende og beundre håndverket. I den forrige romanen hans «F», gikk det hele litt over stokk og stein, og det var vanskelig å få noe mening ut av det hele.

I «Tyll» er Kehlmann for første gang siden debuten «Oppmålingen av verden» tilbake i det historiske landskapet. Kulden og sulten setter seg i kropp og sjel, og ulvene hyler om natten. Jakten på mening fremstår temmelig fåfengt i den meningsløse krigen. Det er der Tyll-skikkelsen kommer inn. Livet er en jammerdal. Gjøgleren balanserer på line høyt over mennesker, som et øyeblikk glemmer både tid og sted. Tyll og Kehlmann er helt klart ute i samme ærend. Det gjelder å fange sitt publikum, slik at vi glemmer at vi er til! Det lykkes Kehlmann med denne gang.

Passer for:

Deg som er på flukt fra samtiden.