Fra første tenkelige øyeblikk, det vil si omslaget, er det klart hva slags formgrep Hohsin Hamid har valgt i arbeidet med «Slik blir du styrtrik i Asia»: en tekst som i sine tolv korte kapitler – forkledd som gode råd – ligner mye på oppbyggingen av en typisk bok til selvhjelp
Absurd selvhjelp
Samtidig er bokens to første setninger også de klokeste: «For det første: Hvis du ikke skriver den selv, er en selvhjelpsbok en selvmotsigelse. Du leser en selvhjelpsbok for at en som ikke er deg selv, skal hjelpe deg, og denne personen er forfatteren». Med andre ord: slik er verden ikke innrettet.
I virkelighetens selvhjelpsutgaver, de som det asiatiske markedet visstnok flyter over av og som har ett siktemål: å tjene en kvikk daler på folks oppdrift og ønsker om bedre liv. I de bøkene vil jeg tro det helst snakkes om å bli rik i en fei. I Mohsin Hamids bok tar det et helt liv – en viss nedtur inkludert.
Yngste overlevende barn
Avkledd selvhjelpseffektene, er dette historien om den yngste gutten av tre overlevende søsken på den pakistanske landsbygda. Mens faren fremdeles er ved sin fulle arbeidskraft, reiser de til byen. Siden vår mann er den smarteste – og yngste – er det han som får sjansen til en utdanning og dermed en klatring oppover stigen. Som lesere av selvhjelpsbok, er han altså vårt eksempel. Det kunne het; slik skal det gjøres, om ikke et flertall av kapitlene nødvendigvis må handle om hvordan man bør unngå å tenke idealistisk og uselvisk, være klart til å bruke vold og til å utnytte den korrupsjonen som avgjør alt i siste instans.
Kjærligheten
Og, jeg hadde ikke glemt kjærligheten som ligger i et spenn over denne fortellingen – hverken til foreldre og søsken, en vesentlig yngre hustru, sønnen han får med henne eller den sterkeste kjærligheten, den pene jenta fra landsbyen han aldri glemmer, henne han møter noen få ganger før alderdommen og tapet står der og gliser.
Melankolsk avstand
Det er en velskrevet og bilderik liten roman, dette, som fyller sine 169 sider med stil. Det går an å innvende at Mohsin Hamids bok har tilstrekkelig mange fellestrekk med andre romaner fra samfunnsbevisste pakistanske og indiske forfattere de senere årene – at forfatterens formgrep først og fremst er det som skiller den ut. «Slik blir du styrtrik i Asia» kan, i sin holdning, sitt frustrasjonsnivå og sin innfallsvinkel, ha mye til felles med indiske Aravind Adigas «Hvit tiger», som gjorde suksess for noen år siden. Mohsin Hamids bok er imidlertid mer distansert og melankolsk i tonen, der den også slipper til alt det vakre i livet som stadig kan finnes for mange, men ikke for alle. Fordi regelen gjelder – fra topp til bunn: «Først meg selv!»
