NRK Meny
Normal

En av Tysklands nye store

Den tyske forsvarsadvokaten Ferdindand von Schirach har skapt seg et rom for ettertanke rundt forbrytelser og skyldspørsmål som ligger bortenfor kriminallitteraturen, mener Knut Hoem.

Ferdinand von Schirach

Jana kommer fra Polen. Hassan kommer fra Libanon. De møtes i Berlin, dette transittstedet mellom kulturer øst og vest, men også mellom øst og øst. De møtes i en underverden jeg har vært lykkelig forskånet for, inntil jeg begynte å lese fortellingene til 48 år gamle Ferdinand von Schirach.

Praksis i Charlottenburg

På von Schirachs hjemmeside på internett kan du velge mellom å trykke på en svart firkant med hvit skrift. Da kommer du til Schirachs forfatterside. Ved siden av står det en hvit firkant med svart skrift. Trykker du på den kommer du til hans praksis som forsvarsadvokat som han driver i Meinekestrasse i Charlottenburg i Berlin.

I von Schirachs andre bok med fortellinger finner disse to virksomhetene sammen. Vi har ikke å gjøre med kriminallitteratur, for her er det ingen forbrytelse under etterforskning som skal finne sin løsning. Det vi er vitne til er mer fortellinger om forbrytelser, der vi får innsikt i de forhold som har ført til at det som har skjedd har skjedd.

Tingene er som de er

Det finnes et «jeg» i noen av fortellingene som er like svakt definert som ansiktet til von Schirach på bokomslaget. Han opptrer bare som en instans som de anklagete tar kontakt med når de skal skaffe seg den forsvarer de etter loven har rett på. Det er offer og gjerningsmann vi blir kjent med - iblant i historier som er så korte som fire sider. Von Schirach lar Aristoteles komme til orde på første side med setningen «Tingene er som de er». Det er kanskje grunnholdningen i disse tekstene, at virkeligheten og menneskene er som vi er.

Den eldre mannen som parterer sin kone i kjelleren er blitt tyrannisert av henne i førti år. Kona som dreper har blitt voldtatt og mishandlet. Den pent kledde damen som stjeler lever i et kjærlighetsløst og stillestående ekteskap. Disse fortellingene ER, som baksideteksten lover, meditasjoner over skyld og uskyld.

Overdose avføringsmiddel

Spørsmålet er iblant om det blir for kaldt og meditativt, om det er litt for lite bevegelse i dette litterære farvannet med forfatteren som en slags fru justitia i en gudeverden som ikke kan gjøre annet enn å smile melankolsk over menneskehetens gleder og sorger.

Dette litt kjølige toneleiet blir til alt hell brutt i en av de lengre fortellingene i boken, hvor vi følger et par med lykkejegere på en halsbrekkende ferd med russisk fremstilt designerdop i kofferten som havner i en oppbevaringsboks på Berlin Hauptbahnhof. Nøkkelen havner i magen på hunden til en av de to narkolangerne som forsøker å få ut nøkkelen av hunden ved hjelp av en overdose avføringsmiddel som i sin tur fører til at hunden skiter ned en helt ny, rød masarati, noe som fører til at de skaffer seg en ny blå masarati som viser seg å være stjålet fra en tysk rapper som følger dem hakk i hæl, men bak dem igjen jager en Lisbeth Salander-aktig russisk leiemorderske som vil ha pengene sine.

En av de nye store

I denne fortellingen viser von Schirach at han har flere strenger å spille på, noe han vil få anledning til å vise mer av når hans første roman utkommer på norsk. Inntill den kommer har vi disse to små bøkene med fortellinger. I Sverre Dahls kjempegode oversettelse er han vel strengt tatt allerede en av Tysklands store, nye forfattere.