NRK Meny
Normal

Fra kjønnsskrift til katolisisme

Karin Moe er en av landets ledende litterære essayister, men den religiøse vendingen forfatterskapet har tatt er en utfordring for selv hennes mest svorne fans, mener Knut Hoem, som har lest hennes essaysamling "Skrifter".

Skrifter

Ah, som jeg elsker å få denne typen bøker i fanget om sommeren. «Skrifter» er en broket forsamling essays. De er skrevet over drøyt 25 år og spenner over det litterære via det politiske og profetiske til det katolske og religionshistoriske.

Karin Moe hadde med seg hele sin teoretiske kunnskap og litterære talent når hun som bokanmelder tidlig på nittitallet slaktet forfattere som Tove Nilsen og Ingvar Ambjørnsen. I anmeldelsen av Hanne Ørstaviks debutbok «Hakk » klarer hun det kunststykke å utsi noe om teksten gjennom å tolke omslaget. I en annen anmeldelse hyller hun Gro Harlem Brundtlands mange innskutte bisetninger, for så å slakte Jens Stoltenbergs bruk av enkle hovedsetninger i en nyttårstale.

Moro!

Slik blir det når du har som språklig utgangspunkt at du ikke kan kjøre ordet "bil". Det er i denne glipen mellom språk og virkelighet mulighetene åpner seg for Karin Moe. Hun fikk sitt gjennombrudd som forfatter i 1980 med tekstsamlingen «Kjønnskrift», og så fulgte flere bøker i grenselandet poesi/fortelling/roman/essay. Hun siterer den engelske litteraturteoretikeren Terry Eagleton på at den som ikke har noen teori, men som skriver naturlig og spontant, er i klørne på en forelda teori. Slik taler en ekte modernist.

Men skjer det altså to avgjørende vendinger i dette forfatterskapet som leseren av denne, ikke bare kronologiske, essaysamlingen kan følge ringside.

Eg melder meg ut!

Først skriver hun en artikkel i Dagbladet i 1986 med tittel: Eg melder meg ut! Her forteller hun hvorfor hun slutter å skrive skjønnlitterært (det kom noen bøker etter det, riktignok) fordi det rett og slett ikke er mulig å overleve som modernistisk og eksperimenterende forfatter i Norge.

Noen år senere følger så spørsmålet: «Kan ein vere modernist og truande»? På dette spørsmålet svarer hun et rungende ja, og vender seg mot katolisismen som hun går inn med hele sin teoretiske og feministiske sjel, og jeg tenker at Karin Moe må være en guds gave til enhver katolsk meninghet i dette land.

«Her Moeness»

Men hvordan går det så med oss som ikke tilhører meningheten? Når Karin Moe i kapittelet som treffende nok heter «Profetisk» kaller abort for barnedrap og behandler profetier som om det var realiteter, da begynner i alle fall min tålmodighet med forfatteren å bli tynnslitt.

Når jeg leser den sene Karin Moes skrifter om religinshistoriske emner og hennes tekster til kirkeåret, får jeg litt den følelsen jeg tror Bob Dylan-fans fikk da his bobness ble frelst - en følelses av lett fremmedgjøring, men kanskje også koblet med enerkjennelse av at også denne sene Karin Moe hører til verket? For stemmen er den samme hele veien gjennom denne essaysamlingen, den er nær og engasjerende, selv om objektet for analysen ikke lenger er Hanne Ørstavik, men Hans Nielsen Hauge.