Forteller historien om virkelighetens «Anja»

I 1991 mistet den nederlandske læreren Jacques Vriens en av sine elever da hun døde av leukemi. Den lille jenta er hovedpersonen i boken Kule kidz gråter ikke, som nå også er blitt en kritikerrost norsk film.

Kule kidz gråter ikke

13 år gamle Mia Helene Solberg Brekke spiller leukemirammede Anja i «Kule kidz gråter ikke».

Foto: Filmweb/SF Norge

– Da Anke var på sykehuset, dro jeg og barna dit for å besøke henne. En dag satt vi og lo, jeg tror det var fordi hun hermet etter en sykepleier som vi ikke likte. Plutselig sa en av jentene «Du må skrive en bok om Anke!» forteller Jacques Vriens.

Nederlenderen var allerede forfatter på den tiden, men jobbet også som lærer for en klasse med 11- og 12-åringer.

– Jeg sa at jeg kunne gjøre det etter at hun ble frisk igjen, og Anke sa «ja, det må du gjøre, da blir jeg berømt».

Senere det året døde den lille jenta av leukemi.

– Måtte begynne på nytt sju-åtte ganger

To dager etter begravelsen var Vriens på besøk hos Ankes foreldre da moren hennes, som også var på sykehuset den dagen, spurte om han fortsatt kunne tenke seg å skrive boken.

Da sa forfatteren at han ikke ville skrive den. Slutten var for trist. Moren ga seg ikke.

– Da sa hun at hun ville at jeg skulle skrive boken, at jeg måtte skrive den.

Det tok Vriens hele sju år å skrive historien om Anke. Boken fikk tittelen Achste-groepers huilen niet, eller Kule kidz gråter ikke, som den nå heter på norsk.

– Jeg tror jeg måtte begynne på nytt sju-åtte ganger, fordi det var så vemodig. Hver gang jeg endelig klarte å skrive noe, ble det for sentimentalt; jeg visste at denne lille jenta i boken kom til å dø.

Han følte at han måtte gjøre noe for å distansere seg fra den triste historien som var så tett på hans eget liv.

– Jeg tenkte jeg måtte forandre ting. Jeg endret hovedpersonens navn fra Anke til Akkie og byttet også navn på de andre barna. Jeg måtte etter hvert også «forlate» boken, så jeg byttet meg selv med en kvinnelig lærer, Ina. Jeg ville skrive om denne klassen og denne lille jenta, og hvordan hennes sykdom påvirket oss alle.

Laurens satte seg på huk på bakken foran henne og gransket ansiktet hennes. «Akkie, du er innmari blek. Du må hjem.»

«Ja, ja... Vær snill å følge meg hjem.» Akkie strevde seg på beina.

Laurens la armen rundt henne, og Elise tok henne i hånda.

Akkie trakk pusten dypt et par ganger. «Det går bedre nå.»

Jacques Vriens / Kule kidz gråter ikke, s. 35
Jacques Vriens

– Jeg tror at bøker kan hjelpe barn og unge å takle vanskelige ting i livet, sier Vriens, som har vært forfatter i 35 år og skrevet nesten 80 bøker.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Faren klarte ikke å lese boken da den var ferdig

Boken kom endelig ut i 1999, åtte år etter Ankes død.

– Jeg hadde sagt til foreldrene hennes på forhånd at jeg måtte endre historien litt, og kanskje ha med ting som ikke hadde skjedd i virkeligheten. Jeg er tross alt en forfatter, og jeg må skrive en bok som er interessant for flere, ikke bare for oss som kjente henne.

Moren ville lese boken med en gang den var ferdig. Faren var imidlertid ikke klar for et gjensyn med sin avdøde datter, og leste boken ett år etter utgivelsen.

– Den største komplimenten jeg fikk fra dem, var at de kjente igjen datteren sin i denne karakteren. De likte at hun ikke bare ble fremstilt som snill og vennlig.

– Hun kunne også være rasende noen ganger, og var fullstendig uredd. Hun kranglet med gutter og forsvarte andre barn som ble mobbet på skolen. Å se alt dette i boken var som å få en del av henne tilbake, sier Vriens, som har solgt over tre millioner eksemplarer av de 79 bøkene han har skrevet.

«Over helgen kommer Akkie», sa Ina, «med lue! Derfor må vi finne på noe som kan få henne til raskt å føle seg hjemme i klassen igjen».

Nienke hadde en plan. «Vi tar på noe på hodet, alle sammen.»

«God idé», sa Ina.

«Da er jeg klar allerede», ropte Hasna triumferende og pekte på tørkleet sitt.

Ina ga henne tommel opp-tegnet. «Der kan du se, Hasna, noe sånt kommer alltid til nytte».

Jacques Vriens / Kule kidz gråter ikke, s. 123

Gråt da han så den norske filmen

I fjor ble boken om Anke filmatisert i Nederland, og denne uken har en norsk versjon premiere på norske kinoer.

Filmen Kule kidz gråter ikke, regissert av Katarina Launing, også kjent for Julenatt i Blåfjell, har blitt varmt mottatt av kritikere.

NRKs filmanmelder Birger Vestmo ga den terningkast fem og skrev blant annet at «tårene renner, samtidig som latteren sitter løst».

Heller ikke forfatteren klarte å holde tårene tilbake da han så den norske filmen, hvor Mia Helene Solberg Brekke spiller Anke, eller Anja, som blir alvorlig syk og legges inn på Rikshospitalet.

– Jeg hadde den samme følelse som da jeg så den nederlandske filmen. Jeg tenkte «dette er min historie». Jeg synes de gjorde alt det som var sterkt og gripende på en veldig fin måte, og jeg fikk også tårer i øynene da jeg så den. Det er noen veldig vakre øyeblikk i filmen.

– Samtidig er den også veldig morsom. De har klart å skape en fin balanse mellom det triste og det morsomme. Jeg prøvde å gjøre det samme i boken, fordi vi hadde det gøy sammen med Anke. Den klassen var en av de fineste jeg hadde i min tid som lærer, fortsetter Vriens, som de siste årene har vært forfatter på heltid.

Tung i hodet satte hun seg i bilen, og hun og moren kjørte til sykehuset. Der ble hun plutselig lys våken, da det ikke bare ble tappet blod, men hun dessuten fikk en vond sprøyte i låret. Etterpå måtte hun vente mye lengre enn vanlig, og så sto plutselig doktor Bart foran henne.

«Beklager, Akkie», sa han, «jeg har en beskjed som ikke er så morsom. Du må bli her.»

Jacques Vriens / Kule kidz gråter ikke, s. 152-153

– Prøver å komme tett på barns følelser

NRKs litteraturanmelder Anne Cathrine Straume har skrevet om det nye alvoret som er på vei inn i ungdomslitteraturen. De siste årene har det kommet ut en rekke titler for unge lesere, både i Norge og internasjonalt, hvor alvoret, inderligheten og døden er til stede.

– Jeg tror at man kan skrive om nesten hva som helst i barne- og ungdomsbøker, men man må gjøre det på en ordentlig måte. Jeg prøver alltid å komme tett på barns følelser, og jeg ser reaksjonene deres når de leser bøkene mine. De kjenner seg veldig igjen i mye av det, sier Vriens.

Han forteller en mor som skrev et brev til ham etter at Kule kidz hadde kommet ut. Hun sa at boken hadde hjulpet datteren hennes å takle farens bortgang.

– Hun sa at datteren ikke hadde grått etter at pappaen hennes døde. Etter noen måneder anbefalte en venninne boken min. De leste den en kveld og etterpå, midt på natta, kom datteren bort til morens soverom og endelig klarte å gråte. Så jeg tror at bøker absolutt kan hjelpe barn og unge å takle vanskelige ting i livet, som døden.

Les også:

Hør også:

Ta quizen: Hva kan du om barne- og ungdomsbøker?

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)