NRK Meny
Normal

Skildrer stormfullt forhold mellom to kvinner

– Begrepet «vold i nære relasjoner» er tømt for innhold. Det betyr nesten ingenting lenger, sier Ylva Ambrosia Wærenskjold. I sin debutbok skriver hun om et ungt lesbisk par i et destruktivt forhold.

Ylva Ambrosia Wærenskjold

Ylva Ambrosia Wærenskjold skriver om vold, sex og sengevæting i debutboken sin.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

I kom hjem når sorgene har løpt forbi gir debutanten nærgående skildringer av møtene mellom Karin og Heli, fra tiden med stormende forelskelse til virkeligheten begynner å tære på forholdet.

– De klarer ikke å være snille, inkluderende og gode for hverandre, sånn som man hele tiden hører at man skal være i et forhold. Og da går det veldig skeis.

Hør forfatteren lese fra boken nederst i saken.

«Det er blod i hele trusa»

I et tidligere intervju har Wærenskjold sagt at det er tabubelagt å elske feil og at boken forsøker å fortelle hva feil kan innebære.

– Det er vanskelig å definere hva det vil si å elske og hva som er riktig eller galt. Man kan ha følelsene på riktig plass, men gjøre helt feil handlinger, og dermed så blir det feil, skadelig eller usunt.

I boken går hun spesielt tett inn på parets sexliv og gir detaljerte og intense beskrivelser av deres mest intime øyeblikk.

jeg har låret mellom beina dine, mot kjønnet ditt, kan du merke at det banker sier du, jeg merker at du vil ha meg sier jeg, blir kvalm, kåt det renner mellom beina mine. det er blod i hele trusa tenker jeg, jeg har dratt ut tampongen. du smetter hånda inn i meg og ut igjen, stapper fingrene dine i munnen.

Ylva Ambrosia Wærenskjold / kom hjem når sorgene har løpt forbi, s. 38

– Jeg tenkte på sexscenene som en måte å skildre maktforhold mellom to mennesker på; alle de små grenseovertredelser og overtramp, som til sammen blir et overgrep. Jeg følte at jeg måtte helt ned på detaljnivå for at det ikke skulle bli klisjefylt og overfladisk.

– Begrepet «vold i nære relasjoner» har blitt brukt så ofte i mediene at det er tømt for innhold; det betyr nesten ingenting lenger. Skjønnlitteraturen, når den er på sitt beste, gir oss mulighet til å snakke om temaer som dette på en helt annen måte enn det tabloidavisene gjør, sier Wærenskjold.

en morgen: vi våkner og du vil ligge med meg, du glir rett inn i meg med hånda di og først da er jeg sikker på at allting er feil og at jeg ikke vil at det skal være det. slapp av, sier du, og jeg klarer ikke, jeg spenner meg og du gjør vondt inne i meg, du er som en ekstremt høy lyd inne i meg. hånda di gjør alt du har spurt meg om kjennes bra og ofte det det, ofte elsker jeg, av hele meg, og jeg forstår ikke hvorfor det gjør vondt, hvorfor jeg ligger her og ikke vil, hvorfor jeg bare vil at du skal ut av meg og sovne tett inntil og ikke se at jeg ikke får dette til

Ylva Ambrosia Wærenskjold / kom hjem når sorgene har løpt forbi, s. 28

Karakterene Heli og Karin er unge og blakke. Samtidig som de prøver å finne sin egen identitet, må de finne ut hvordan de kan dele livet som par.

– Sånne ting tror jeg er vanskelig å få til i et hvilket som helst forhold. Men fordi forelskelsen deres er så grenseløs, blir også forholdet deres det. Og de ender opp med å ikke ha respekt for hverandres grenser.

– Hæ? Bror?

Ylva Ambrosia Wærenskjold

– Det finnes altfor få bøker om lesbiske parforhold, mener Wærenskjold.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Wærenskjold forteller at hun eksperimenterte med å bytte kjønn på karakterene mens hun skrev boken.

– Jeg gjorde det for å arrestere meg selv. På et tidspunkt så var Karin en mann, og da la jeg merke til at jeg nesten utelukkende hadde tillagt henne stereotype feminine ting, som at hun hadde på seg kjole og alltid drev og sminket seg.

– Det var også interessant at da jeg byttet fra høye hæler til joggesko, var det flere som plutselig begynte å tenke at karakteren var en mann.

Karakteren Karin ble til slutt en tydelig kvinnelig skikkelse. Kjæresten Helis kjønn er derimot ikke like enkelt å stadfeste.

– Jeg snakket med en på forlaget en dag og han spurte «Men hva med denne broren?». Jeg sa bare «Hæ? Bror? Det finnes ingen bror i boka». Da skjønte jeg at jeg måtte legge noen føringer på at Heli faktisk var en kvinne. Jeg skjønte plutselig at det var det Heli var i mitt hode.

– Har det noe å si?

– Ikke for fortellingen, men jeg tror at det har noe å si for leserne. Det finnes altfor få bøker om lesbiske parforhold, så jeg tenkte at hun like godt kunne være en kvinne. Da åpnes også den døren for leseren som er lei av at det alltid skal være en mann og en dame. En annen ting er at vi sjelden snakker om vold i relasjoner mellom homofile og lesbiske, men den finnes selvfølgelig også.

Tisser i senga

Samtidig som forholdet mellom Karin og Heli blir mer urolig og voldelig, fletter en ny historie seg inn i fortellingen.

Heli har en hemmelig fortid. Faren er død og hun har en storesøster som hun ikke vil snakke om. «hon borde inte få passa min lillasyster men jag har inget val», er det eneste hun vil si til Karin mens de sitter på et tog på vei til København.

Etter hvert blir lillesøsteren en del av parets liv, en forandring som de på mange måter ikke klarer å håndtere. Barnets opplevelser beskrives like inngående som de voksnes.

søsteren drar dyna opp over hodet, kjenner den stramme lukten i mørket. bleien er tung og våt mot kroppen, lakenet fuktig under rumpa og fortsatt varmt. hun vil bare bli liggende, drar dyna ned så ansiktet kommer til syne igjen. bare legg den oppi her, sier karin, strekker seg etter en platpose på gulvet, lukker døren etter seg og går ned trappen. søsteren blir liggende og se opp i taket, lar hendene fikse. de skyves ned under dyna til bleien, river den raskt opp på høyre side, på venstre, så tar hun et grep under det tyngste og våteste, bretter flappene rundt med den andre hånda, holder den som en klump og kaster den raskt ned i posen. lufta trenger inn gjennom åpningen i dyna, det nupper seg på lårene og svir.

Ylva Ambrosia Wærenskjold / kom hjem når sorgene har løpt forbi, s. 66

– I litteraturen er det å tisse på seg ofte et signal på at noe er galt. Da tenkte jeg, ok, men hva hvis man går inn i alle detaljene rundt det, går det an å sprenge det fra å være et symbol til å bli noe som bare skjer? Barn kan tisse i senga uten at det betyr at det er noe galt med dem eller at noe forferdelig har skjedd, utdyper forfatteren.

Takker for «hundrings og sengeplass»

Wærenskjold, som er født i 1988, er en av høstens yngste debutanter.

– Det har overrasket meg at folk synes det er veldig stas å skrive bok. Den gamle forfattermyten sitter, tror jeg. Det er selvfølgelig veldig hyggelig at folk er glad på mine vegne.

– Jeg har egentlig hatt veldig lave forventninger til at folk skal gidde å lese boken. Den faller innenfor kategorien smal litteratur, og da vet man at man har en liten lesergruppe og at man ikke kommer til å få så mange anmeldelser. Forventningen var kanskje at jeg skulle føle meg mer som en forfatter.

– Gjør du det?

– Én bok til så er jeg der.

Med liten skrift på siste siden av debutboken, takker Wærenskjold alle som lånte henne «en hundrings og en sengeplass mens boka ble til».

– Det er litt for å gi leseren et hint om at bøker ikke oppstår i et vakuum. Jeg var ofte blakk mens jeg prøvde å stable debuten på beina. Men så er det mange som har vært tålmodige og sagt «Ja, det blir bok, Ylva, her får du litt middag».