Johan Jönson overrasket også publikum på Litteratursymposiet i Odda, med å lese det samme diktet som han fremførte i Dramaten.
Hør Johan Jönson lese diktet i Odda
Diktet handler om hvordan en mannlig kroppsarbeider hevner seg på en ny-ryk familie som han jobber hos, ved å tørke sitt kjønnsorgan i familiens håndklær.
Har vakt oppsikt
Publikum i teatret Dramaten – selve den kulturelle finstuen – svarte umiddelbart med vill jubel, men det har i ettertid .
– Jeg bryr meg ikke om det. Jeg er blitt immun, og bare skiter som oftest i det, sier Johan Jönson.
Jönsons dikt er ved første øyekast nemlig svært direkte og grove i språket. Med formuleringer som "herpesbublande kuk" og "jeg ville skade noen", skapte poesien hans sterke reaksjoner i Sverige.
Det er det oppblomstrende klassehatet, som poeten ser, som engasjerer ham så sterkt.
– Når man svarer med hat, slik dette diktet gjør, kortslutter det så klart, sier Jönson.
– Nærmer meg døden
Jönson tenker mye på døden, og er opptatt av at det faktum at den nærmer seg for hver time som går.
– Jeg vil tjene penger, jeg vil få tiden til å gå og jeg vil ha det gøy på jobben. Og jeg vil lære meg å dø. Når jeg sitter ved skrivebordet, er det så morsomt at da går tiden veldig fort. Det betyr at døden nærmer seg like fort, så klart, ler Johan.
– Tenker du altså at du er nærmere døden akkurat nå, enn for bare en time side?
– Ja, nettopp det. Dette tenker jeg mye på.
Jönson har hatt problemer med helsen, og det er dette som har fått ham til å tenke så mye på døden, til tross for at han knapt har fylt 46 år. Det at han har vært far i 15 år, gjør også at han tenker mye på dette med livets gang.
– Jeg har tenkt på det mye siden barna kom, men jeg vet egentlig ikke hvorfor det er blitt slik, sier Jönson.
– Men du er jo en ung mann?
– Jeg er nok mer død enn levende, ler Johan.
– En ubønnhørlig påminnelse
Johan Jönson deltar på Litteratursymposiet i Odda. Stedet minner ham mye om der han selv vokste opp på et industristed i Nord-Sverige. Samfunnet var organisert mye rundt fabrikkene, slik som her.
– Dette stedet minner veldig om en fabrikk jeg jobbet på som ung, sier han om Lindehuset på det gamle smelteverksområdet.
De nedlagte fabrikkene i Odda, er kapitalismens gang, tenker Jönson, som også får dystre tanker i sving av de tomme fabrikklokalene.
– Det gir en ubønnhørlig påminnelse av tidens gang. Jeg synes noen ganger at det er plagsomt å gå inn i slike ruiner som de som er her, for det minner meg om tidens gang. Jeg tror det kommer av at ens egen dødelighet, blir mer påtagende, sier han.
- Les også:
Vokst opp med klasseskille
Johan Jönson har selv vokst opp med merkbare klasseskiller.
– Jeg tror at dette med klasseskiller er noe helt grunnleggende som konstruerer våre typer samfunn, derfor synes jeg det er fruktbart å skrive om det, sier han.
Hans hjemsted har ikke vært utsatt for den samme prosessen med nedleggelser som i Odda, så den norske byen innerst i Sørfjorden i Hardanger får frem en god del følelser hos poeten.
– Samfunnet vokser jo videre, og det kommer til barn som tar over. Det er egentlig bare man selv som skal dø. Det er problemet for enkeltpersoner. Samfunn dør vel også noen ganger, men de lever lenger, sier Johan Jönson.
