«Selv om sola ikke skinner» er intervjubasert, og vi følger noen av hovedpersonene i dramaet i timene før og etter bomben smalt og massakrene tok til på Utøya.
Den innlevende reportasjeformen har vi sett utallige eksempler på i dagspressen og i førstehåndsfortellinger fra noen av de overlevende ungdommene. Den nitide registreringen av hendelsene i kronologisk rekkefølge har vi allerede fått mer omfattende av Kjetil Stormark i hans bok «Da terroren rammet Norge. 189 minutter som rystet verden». Nå har vi også fått påtalemaktens nøkterne framstilling av massedrapet, slik den framstår i tiltalen.
«Casual friday»
'Selv om sola ikke skinner' av Stian Bromark.
Foto: Cappelen DammStian Bromarks bok er også kronologisk bygget opp. Vi starter på Utøya en våt og kald sensommerdag, der våte og litt slitne ungdommer forsøker å holde varmen i kalde telt, mens de snakker om gårsdagens Datarock-konsert. Derfra beveger vi oss til noen kontorer i og rundt regjeringsbygningen, og blir kjent med mennesker som snakker om sykkelrittet Tour de France og venter på at det skal bli helg. Det er, både i Oslo sentrum og ute på øya "casual friday", som en av kapitteloverskriftene lyder.
- Se også:
Bromark har selv vært medlem av AUF, og han er debattredaktør i Dagsavisen med adresse i Grubbegata Han er mer enn gjennomsnittlig fortrolig med den geopolitiske symbolkraften som utgår fra regjeringskvartalet midt i Oslo. Der vi andre ser grå bygninger navngitt med bokstavene "Y", "G" , og "S", finner Bromark innskriften «"Ja vi elsker" og notene til nasjonalsangen på hver gavl». Selve høyblokken skildres som «symboler på den vellykkete framveksten av det norske sosialdemokratiet». Hvordan så og ser det ut, det politiske maktsentrumet i Norge, som Breivik ønsket å ramme? Bromark har den fordelen at han klarer å se de to åstedenes representative kraft.
Zoomer inn
I skildringene av regjeringskvartalet er fortelleren nesten som et kamera, som zoomer inn og ut av ulike kontorer og resepsjoner før det smeller. Resepsjonisten Hanne Gro Lille - Mæhlum sjekker pollenvarselet. I Dagsavisens redaksjon skriver sommervikaren Oda Faremo Lindholm om den andre platen til Bodø-artisten Joddski. Slik tegner Bromark et bilde av en slags norsk sommerlig uskyld, men også Norge slik det så ut før 22. juli.
- Les også anmeldelse:
"En rettssak er en historiefortelling om hvem vi var, blir og er etter 22. juli", skrev Tom Egil Hverven i Klassekampen i sin første rapport fra rettssaken. Noe tilsvarende oppstår i Bromarks bok. Under lesningens gang skjønner jeg mer av hvem vi var den aktuelle dagen i fjor. "Vi" er her å forstå som den norske befolkningen. De tilfeldig overlevende som her kommer til ordet utføre handlinger som er så hverdagslige at de kunne tilhørt hver og en av oss. De helt ulike reaksjonsmønstrene til de enkelte som ble utsatt for angrepet gjenspeiler de reaksjonene vi kunne fått hvis vi hadde vært i skuddlinjen.
Savner de døde
Allikevel går det an å savne et kapittel som på en eller annen måte er viet de som ikke tilfeldigvis overlevde. Det er mulig Bromark velger å ikke skrive om de døde av hensyn til familiene, men det er grunn til å tro at mange etterlatte ville satt pris på at også historien om deres barn ble fortalt i en portrettbok av denne typen. Også deres liv var pågående fortellinger - som plutselig ble avbrutt.
Bromark vier et solid kapittel til Breiviks manifest og hans ideologiske inspirasjonskilder som Fjordman, Bruce Bawer og Ayan Hirsi Ali. Selv om Fjordmans synspunkter er kjent fra før, så er det allikevel skremmende når han blir sitert på å ha sagt at "islam og alle de som praktiserer den må totalt og fysisk bli fjernet fra hele den vestlige verden". Her, og noen andre steder savner jeg kildehenvisninger i boken i form av fotnoter, som ville gjort det lettere for meg å sjekke sitatene før jeg gjengir dem i denne sammenhengen.
- Les også:
Disse fotnotene har Kjetil Stormarks bok, som med sin omfattende research trolig vil bli stående som standardverket som dokumenterer hendelsene denne aktuelle dagen. "Selv om sola ikke skinner" mangler dette kildetilfanget og etterretteligheten. Denne bokens relevans ligger snarere i at Bromark så tydelig maner frem et portrettbilde av det sosialdemokratiske velferdssamfunnet som ble rammet.
