Borende samtidsskildring

Tenk deg at du 61 år gammel står foran et vendepunkt i livet, så avgjørende at alt som har skjedd tidligere må tas opp til vurdering. Det er utgangspunktet i Nils Henrik Smiths nye velskrevne roman.

Nils Henrik Smith

Nils Henrik Smith, som fikk Vesaas' debutantpris for debutboken 'Manhattan Skyline', holder sitt høye nivå med årets roman.

Foto: Kateryna Babkina / Det norske samlaget

En norsk vei-ingeniør som har passert de seksti våkner opp på et hotellrom i Minsk. Hva gjør han der? Og hvorfor blir han nok en gang rammet av drømmen om herrestafetten i langrenn fra OL på Lillehammer i 1994? Allerede tittelen viser til de famøse lekene, som av Juan Antonio Samaranch ble kåret til "the best games ever".

Men tittelen har dypere bunn enn som så. «Se ilden lyse over jord» kan vekke assosiasjoner både til politiske kampsanger og pasjonert kristendom, ja endog til den brennende lengselen etter kjærlighet, enten man er 30 eller 60. Dommedag er et annet tema som kan leses inn i teksten; Nils Henrik Smith dykker ned i dem alle.

Jakten på kjærligheten

Vår mann er 61. Han har vært skilt i ti år, har to voksne barn og en handikappet sønn som døde da han var 17. Nå prøver han på nytt å finne sitt livs kjærlighet. Hun er halvparten så gammel som ham, heter Kataryna, og han har funnet henne på en nettside der østeuropeiske kvinner ønsker kontakt med vestlige menn.

Gjennom lange tilbakeblikk nøster Nils Henrik Smith sakte og Solstad-omstendelig opp livet til vår navnløse hovedperson. Tilfeldighetene gjorde at han ble kalt til sin sønns dødsleie i det Bjørn Dæhlie måtte gi slipp på stafettgullet. De to tapene, så ulike de enn er, blir fra denne dagen viklet sammen for familiefaren, som sent i livet må erkjenne at han ikke strakk til, at han som far har fordelt kjærligheten ujevnt mellom den sønnen han elsket, og den han kanskje ikke så.

Voksent ubehag

På ett nivå blir dette en oppvekstroman sett fra den voksnes side; her er ingen sårbar ung mann som tenker tilbake på en trøblete barndom - som vi så ofte har sett i nyrere norske romaner - men en aldrende mann som blir konfrontert med sin rolle som forelder. Dét er et uvanlig perspektiv som er desto mer interessant å lese om. At det er en forfatter under 35 som skriver frem dette perspektivet, er imponerende.

Faren bebreider seg selv at han ikke har vært mer tilstede i den gjenlevende sønnens liv. Når sønnen reagerer på Utøya-massakren med et psykisk sammenbrudd, kommer det ikke som noen overraskelse på faren. Han har lenge sett sønnens depresjon, men ikke grepet inn av frykt for å finne at han selv kan være årsaken til sønnens misære. Så skriver Nils Henrik Smith, og går rett inn i et ubehag det nesten er umulig å snakke om:

Nasjonen skulle møte hatet med kjærleik. Meir openheit. Meir demokrati. Barn av regnbuen. Det gjorde han kvalm. (...) Det tok lang tid før det gjekk opp for han kvifor han kjente så sterkt raseri på grunn av dette, og då han skjøna det, vart han forferda. Han ville, i si sjels mørke djupner, at hat skulle møtast med hat, vald med vald, og grunnen til at han ville dette, var, måtte han til sist erkjenne, at gjerningspersonen minna han om hans eigen son, som han elska, men som han var sterkt frustret over, og som han i løynd ynskte skulle vere ein heilt annan enn den han var. Opplagt var det at han bar nag til, ja, forakta sonen, men var det eigentleg rimeleg, viss sonens tilkortkomingar ikkje var anna enn eit produkt av hans eigne tilkortkomingar som far?

Nils Henrik Smith / Se ilden lyse over jord, s. 142

22.juli som referanse

Det har vært mye snakk om i hvilken grad terroren 22. juli vil prege norsk skjønnlitteratur i årene som kommer. I høst beskriver Brit Bildøen en mors sorg over sin datter som ble drept på Utøya, Eivind Hofstad Evjemo tematiserer også sorgen, og de utslag den kan gi, om den er privat eller landesorg-offentig. Hos Nils Henrik Smith blir 22. juli-koblingen en kjerne i hovedpersonens erkjennelsesarbeid. Skjønnlitteraturen er nettopp et sted der vanskelige - og forbudte - følelser kan slippe frem. Nils Henrik Smith viser, kanskje før offentligheten forøvrig er rede til det, at det menneskelige og det monstrøse er nært beslektet.

Selvransakelse

«Se ilden lyse over jord» er en rik og reflektert roman som kobler mikroliv med makrofølelser og undersøker mange av våre forutinntatte, norske holdninger. Jeg opplever teksten som villet skriftlig, i det den inneholder flerfoldige innskutte og underordnede bisetninger. I selve skriftbildet bruker forfatteren forkortelser, for eksempel for ordet "såkalla" - som blir til "såk." foran begreper som "radikal politisk tenking", "moden alder", "karakter" eller "det verkelege livet". Grepene skaper både en viss komikk, i det det gjerne er pompøse eller meningstomme uttrykk han nevner, og de minner oss om at dette er fiksjon, en fortelling fortalt i ettertid.

Det er da også minimalt som skjer i sann tid i boken, dette er først og fremst selvransakelsesarbeidet til en mann som slites mellom skamfølelse, anger og en kanskje patetisk, men likevel forståelig kjærlighetslengsel.

Vil det være mulig for romanens hovedperson å starte en ny periode av livet, i samliv med unge og vakre Kataryna, uten skjeletter i skapet? Det kan vise seg vanskelig - og slutten er da også helt åpen.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)