Fornøyelig tullball og litt velskrevet alvor

Magne Hovdens bok "Sameland" handler svært lite om samer. I stedet får leseren en historie om to unge menn som svært gjerne vil tro de skal bli konger i opplevelsesindustrien.

Magne Hovden

Magne Hovden debuterer med boken 'Sameland'.

Foto: Aschehoug

Da jeg skulle prate om denne boken i ”Nitimen” her om dagen lurte programleder Hans Petter Jacobsen på om ikke ”Sameland” var en litt problematisk størrelse å tøyse med. Godt spurt, ikke minst fordi det leder oss direkte til en av bokens sterkere sider: Historien om to (litt) sjarmerende, men håpløse optimister som vil gjøre det stort i opplevelsesbransjen er til dels troverdig, for det meste riktig fornøyelig, men aldri støtende, tross alt sitt tøys.

Sameland
Foto: Aschehoug

For; godt gammeldags tullball er og blir hovedingrediensen i denne første romanen fra Magne Hovden. Det kommer hverken forfatter eller leser unna. Dermed er det også prisverdig at omgangen med konfliktladd hverdagsliv mellom samer og etnisk norske aldri blir lummer eller ”folkelig” i ordets sleipere forstand.

Ikke peiling


Poenget er jo at de to typene som bekler hovedrollene i ”Sameland” ikke har snøring. Vi snakker om de Posten-ansatte gutta Leif Samuelsen og Roy Åsen. Altså; ingen snøring overhodet! Ikke er de samer, knapt nok nordnorske når det kommer til stykket. Ikke vet de noe særlig om samer heller – like lite som de skjønner at den stående spøken med postkollega Geir Hilmar om å rane en pengesending ikke er fullt så mye spøk for Geir Hilmar.


Opplevelser blir til penger

Det er idet våren kommer til Kirkenes og Pasvik, og ørreten snart skal bite omkapp med myggen, at ideen først melder seg. Livet på Posten tar på, penger er det smått med og damene lar vente på seg. I alle fall for Roys del. Noe må gjøres, men alt for mye er prøvd før! Men hva med et opplevelsessted for turister på Leifs eiendom oppe i Pasvik? Et Sameland, der turistene kan finne sin indre same i løpet av et døgns tid? Det kan det bli penger av. Som sagt, så ...

Finsk forbilde

Magne Hovden har selv gjort uttrykkelig oppmerksom på at hans mål er å underholde leseren – muligens noe inspirert av Arto Paasilinna (”De hengte revers skog”, ”Haren” osv.) Denne finske påvirkningen går klart frem av Hovdens tekst, men på en måte som aldri gir annet en positive assosiasjoner (for oss som liker Paasilinna, må vite).

Skarp obervatør

Nå brukes ønsker om ”bare å underholde” ofte som bolverk mot kritikk av overflatiskhet og slapp prosa. Ikke slik hos Hovden: Han vet hva han driver med og hvorfor. Han skriver med humoristisk snert og presisjon, med et skarpt øre for den virkelig gode dialogen.

Dermed er det hele heller ikke tanketomt, selv om det gås på lett fot. Hovden vet å legge igjen observasjoner om væremåter, samlivsformer, påtatt og ekte nordnorskhet. Men; sa vi ikke innledningsvis at boken aldri blir støtende? Jo, og her må det muligens korrigeres: Dersom noen i gruppen ”samehatere med ambisjoner om å kappe ned hver eneste flaggstang i Kirkenes iført samekofte slik at samene får skylda”, skulle komme i skade for å lese denne boken, ler de neppe like godt som oss andre.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)