NRK Meny
Normal

Stor roman om kynisme, kåtskap og oppriktighet

Philip Roth, amerikansk-jødisk forfatter, har i mange år vært gjenganger på listene over sannsynlige nobelpriskandidater. Han er kanskje den amerikaneren som på litterært vis har undersøkt grundigst hva det vil si å være amerikansk, jødisk og enda mer; jødisk-amerikansk.

Philip Roth

Philip Roths roman 'Sabbaths teater' er etter mange kritikeres mening en av hans beste.

Foto: Aschehoug forlag

”Sabbaths teater”, som kommer ut på norsk i år, femten år etter originalen, er på flere måter en atypisk Roth-roman og etter mange kritikeres mening en av Roths aller beste.

Philip Roth har ofte, egentlig svært ofte, befolket romanene sine med hovedpersoner som ligger svært nær ham selv. Ja, i noen romaner heter protagonisten til og med Philip Roth. I alt ni bøker, blant dem to trilogier handler om Nathan Zuckerman – gjerne omtalt som Roths alter ego. Samtidig er det her noe av Roths mesterskap ligger, eller kanskje kilden til det; evnen til å gjøre overgangene mellom fiksjon og virkelighet utydelig. Som en klok indianer på film visker han ut sporene bak seg og lar leseren selv finne ut om det er viktig å avklare hva som er hva.

Lyst som drivkraft

Da han skrev Sabbaths teater (først utgitt 1995) valgte Roth imidlertid å bygge en karakter som ligger temmelig langt fra det litterære faderhjemmet; Mickey Sabbath, en riktig drivende herre på 64 år, kortvokst, med grått skjegg, giktiske og vonde fingre og et stikkende grønt blikk. Mange vil mene han er en gedigen drittsekk, en mann som hele livet har hatt lysten som ledestjerne, og da snakker vi ikke om lysten på et slag kort eller en skive brød.


Hvor ellers?

Han er gift med Roseanna, alkoholiker og tørrlagt (”Det var ikke før hun gikk i dørken og bare spydde og kom i kontakt med AA da hun var i begynnelsen av femtiårene at hun fant, i språket de snakker der, (…), en visdom for sin egen del som ikke var Sabbath´s skepsis og spotske vidd.” Ekteskapet er blitt en kommunikasjonsmessig parodi og overlever ved hjelp av en form for gjensidig avhengighet; av ikke å ta for store sprang på kort tid for hennes del. Og for ham? Hvor skulle han ellers dra, finne mat og seng? Revmatismen har ødelagt fingrene hans. Dukketeateret er blitt en umulighet.

Dukketeater og skandale

For; det er dukketeatermann, Mickey Sabbath er (det, og sjømann). Lenge levde han av sine burleske gateteaterforestillinger og ble etter hvert lærer i faget, en tilstand som tok slutt da en av de kvinnelige og førti år yngre studentene gjorde opptak av telefonsamtaler de hadde og offentliggjorde dem. Skandale. Ikke mer arbeid, sammenbrudd for Roseanna.


Drenka

Fortellingen om Mickey Sabbath begynner imidlertid med forholdet til bokens kvinnelige hovedperson (hvis vi ser bort fra den avdøde moren som stadig snakker til ham i de umuligste situasjoner), nemlig Drenka. Hun er Sabbaths kroatiske og hemmelige elskerinne gjennom mange år, en del år yngre, gift med sin vertshuseiermann fra hjemlandet, vakker og ytterst promiskuøs. Der, i starten, ber hun Sabbath, i svært direkte ordelag, om å slutte med andre kvinner og holde seg til henne. Ellers er det slutt. Sabbath skjønner ingen ting, det hele har ikke engang et greip å henge på. Det underliggende alvoret går opp for ham først når det er alt for sent.


Et kjærlighetens ultimatum

Philip Roth kan i blant virke omstendelig, men leseren forstår etter hvert at det ikke er slik; han hiver oss rett inn i det. Slik også med Drenkas krav til Mickey; det er begynnelsen på en endring som vipper den elles resolutte Sabbath av flere pinner på en gang. Han blir nødt til å leve på minner og kirkegårdsbesøk. Helt til det ikke er mer igjen.


Dødens plass

Jeg nevnte innledningsvis at Sabbaths teater på flere måter er en atypisk Roth-roman. Det forhindrer ikke at flere av Roths grunntemaer går igjen også her: Mickey Sabbath er ved inngangen til denne historien en sex-drevet alfahann, ja vel. Men han er også intenst klar over at det ikke er så lenge igjen. Det kan svikte ham alt sammen; potens, energi, livskraft, og det kan skje i morgen. Som i så mange andre Roth-romaner; døden er ingen fremmed gjest i denne boken, ei heller i Mickey Sabbaths liv: ”Det var det eneste han gjorde for tiden, han leste den ene boken etter den andre om døden, om graver, begravelser, bisettelser, kremasjon, gravarkitektur, gravskrifter, om holdninger til døden gjennom århundrene. (…) Den kvelden leste han om «la mort de toi» , som han allerede hadde en viss kjennskap til og som det var hans skjebne å bli mer fortrolig med.”


Den jødiske mor og horene

Sabbaths teater

'Sabbaths teater' er oversatt av Tone Formo.

Foto: Aschehoug

Mødrenes rolle (og særlig de jødiske mødrenes) er også et tilbakevendende tema hos Philip Roth, helt fra gjennombruddsboken ”Portnoy´s Copmplaint” (1969). For Mickey er minnet om moren som sluttet å leve den dagen beskjeden kom om storebror Mortys død i andre verdenskrig. Bare måneder senere dro Mickey til sjøs og begynte den livslange avnytelsen av livsgode nummer én; horene i alle verdens havner: ”Men siden han var sytten hadde han da heller aldri kunnet motstå et fristende ludder. (…) I stedet for dukketeaterspiller burde han blitt hallik. Halliker har i det minste et publikum og et levebrød og de slipper å gå fra vettet hver gang de slår på TV-en og får se munnen på en jævla Muppet. Det er ingen som forbinder horer med underholdning for barn – i likhet med dukketeater med mening, er horer ment å behage voksne mennesker.”

Å kalle ”Sabbaths teater” en svært erotisk bok, er både en underdrivelse og, vil mange mene, en fornærmelse mot de mer fintfølende blant oss. Såvel ”grov” som ”grisete” vil i mange passasjer dekke bedre. F-, p- og k-ord florerer, et faktum man lett glemmer etter hvert som fortellingen blir mer fasettert og sammensatt og stilarter dukker opp og endrer perspektivet. Mens Mickey Sabbath drives stadig lenger mot en helt suveren avslutning av romanen, forandrer også lesingen seg, fra humring, via forskrekkelse og stedvise latterkuler, til en intens oppmerksomhet som ikke slipper før det altså er slutt.

Fantastisk oversettelse

Å oversette en bok som denne og et språk som Roths er ingen lett oppgave. Tone Formoen løser imidlertid oppgaven nesten usannsynlig godt. Hennes gjengivelse av Roths tekst på norsk kan knapt fullroses. Ikke én gang underveis savnet jeg Roths eminente originalformuleringer. Det er heldigvis nok å ta av i dette forfatterskapet som til nå består av minst 30 bøker.