Anmeldelse

Rystende rapport fra Tysfjord

151 overgrepssaker i en liten kommune er ille. Marerittet er komplett med «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord».

Anne-Britt Harsem

Anne-Britt Harsem har skrevet ned Livs fortelling i Den mørke hemmeligheten i Tysfjord.

Foto: Jørn Grønlund

Tysfjord-saken – det store bildet ser omtrent slik ut: 151 saker som involverer seksuelle overgrep, flere av dem foreldet. Marerittet hadde pågått lenge da elleve personer la mange års taushet til side i en stor VG-reportasje i 2016. De fleste sakene er knyttet til det lulesamiske og læstadianske miljøet i Tysfjord. Politiet tok i 2017 ut ti tiltaler.

Når alt dette etter hvert er grundig dokumentert, når politiet har beklaget sin tilkortkommenhet, og det offentlige sviket mot utsatte mennesker er innrømmet, hva skal vi da med en bok som borrer enda lenger ned i råttenskap og elendighet? Hva skal vi med det lille bildet, når vi har det store?

Sosialpornografi?

Jeg var skeptisk da jeg fikk Anne-Britt Harsems «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» i hendene. Vår tids hang til det personifisert tårevåte, ikke minst i mediene, kunne lett tippet denne boken over i sosialpornografi og tungt føleri. Slik ble det ikke.

Bokens jeg, «Liv», er den ene av de elleve som sto frem i VGs artikkel. Det er hennes fortelling Harsem har ført i pennen. Visst er boken fryktelig lesning, men av helt andre grunner enn de jeg fryktet: Det lille bildet, slik det presenteres her, blir så konkret og smertefullt at leseren knapt makter å ta det innover seg. Bilder presser seg på og tvinger spørsmålene frem i en lang tirade: Hvordan er det mulig, hvem gjør slikt, mot barn, mot sitt eget barn, hvor kommer denne volden fra, den innette fylla? Og så videre.

Liv var vitne til blodig vold allerede som femåring, lukten av blod følger henne gjennom livet, hun voldtas for første gang som niåring, av to større gutter, senere tar faren over. Hun får en hundevalp av faren som motytelse – for ikke å fortelle om en halvt ihjelslått mamma. Valpen tar faren senere livet av, han mener Liv trenger straff, kattungen hennes går samme vei senere. Det finnes knapt en ende – verst er kanskje bildet av faren i en sofa, med buksene rundt anklene, kjønnsorganet i hånden, mens han roper datteren til seg. Eller venninnens blikk fra madrassen, da Liv finner sin far liggende oppå venninnen, i full gang? Eller kvinnenes nedarvede forestilling «dette må vi tåle»?

Hvorfor?

Det er gjort mange forsøk på å forklare og forstå hva som egentlig har foregått, hvordan det kunne pågå så lenge uten at samfunnet grep inn. Spørsmål må nødvendigvis fortsatt stilles. Berettigede anklager har kommet fra mange hold, ikke minst fra Sametinget: manglende innsikt i det lulesamiske og læstadianske, manglende språkforståelse, langvarig stigmatisering, marginalisering og fornorskning. Boken går ikke dypt inn i disse spørsmålene, det er kanskje heller ikke dens oppgave. Liv klarer mot slutten av fortellingen å være stolt av sin lulesamiske bakgrunn, hun presiserer sterkt at overgrepene mot henne ble begått av samer – ikke samene, av læstadianere – ikke den læstadianske menigheten. Tekstens fine balansegang mellom det personlig, sterkt opplevde og det nøkternt fortalte bidrar til å gi boken en aura av uimotståelig troverdighet og autoritet.

Bare sjelden leser jeg noe så rystende som «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord». Etterpå sitter to viktige konklusjoner igjen: Den personlige historien er noen ganger viktig som murbrekker – selv om det er aldri så vanskelig å snakke åpent om bakgrunn og forklaringer. Dernest: Ikke alt kan – eller skal – tilgis.

Passer for deg som

  • skjønner alvor