Anmeldelse

Rop fra sint danske

Carsten Jensens nye bok «Kjellermennesker» er kortfattet, spissformulert og demagogisk om populisme og en ugjenkjennelig verden.

Carsten Jensen

Carsten Jensen er en glimrende skribent og retoriker, også i «Kjellermennesker».

Den danske journalisten og forfatteren Carsten Jensen er berømt og prisbelønt for sine romaner og reisebøker. Der de tidligere bøkene ofte er voksne i sidetallet, er «Kjellermennesker», hans nyeste, en knapp liten bok – så vel i form som i volum; 150 sider med korte, nummererte tekstblokker, iblant sammenhengende, iblant ikke. Formen forhindrer ikke at Jensen får sagt det han har på hjertet.

«Om populisme og vanskeligheten med å være menneske», er bokas undertittel og dermed er innholdet langt på vei gitt, selv om de retoriske trådene Jensen trekker i, er langt fler enn de som berører den snart forslitte populismen. Mange strever med å finne hode og hale på en verden som endres til det ugjenkjennelige: Vi befinner oss i en mellomtid, sier Jensen, men er vi ved slutten av det gamle, eller begynnelsen av noe nytt? Han åpner boka med et sitat fra den italienske kommunisten Antonio Gramsci: «Krisen består av den kjensgjerning at det gamle ikke dør. Og at det nye ikke fødes. I denne mellomtiden opptrer de mest ulike, morbide fenomener». Gramsci snakket om kapitalismen, sosialismen og fascismen – i den rekkefølgen. De morbide fenomener i vår mellomtid er populisme, identitetspolitikk, Donald Trump, kunnskaps- og faktaforakt, og alle henger sammen.

Politisk katastrofe

Carsten Jensen skriver at valget av Donald Trump er den politiske katastrofen som inntreffer når man ikke lenger kan tenke i politiske strategier som omfatter både svarte og hvite, homofile og heteroseksuelle, men i stedet erstatter universelle verdier med særrettigheter. Populismen, med sitt fokus på folket mot eliten deler menneskesyn med denne identitetspolitikken når den framhever kulturelle og etniske forskjeller som uoverstigelige – at vi ikke kan leve sammen med dem som er annerledes enn oss selv.

Jensen er en glimrende skribent og retoriker, også i «Kjellermennesker». Lesingen er som å utsette seg for en meningsmettet brottsjø av ord. Veldreide poeng står i kø – tilsynelatende uimotsigelige av bare farten og sinnamannens engasjement. Samtidig er det her bokas viktigste svakhet ligger, i en bastant skråsikkerhet som iblant nærmer seg det nedlatende. Carsten Jensens skarpeste våpen, ironien og sarkasmene, brukes gjerne til å karakterisere andre syn i stykker. Det er krystallklart, ofte en svir å lese, men Jensen inviterer ikke akkurat til samtale, han er for sikker i sine saker – særlig når han for godt mål overdriver og blander ting sammen for å drive et poeng hjem, mens leseren strever med å gjenkjenne det han snakker om.

Slik kan det være en fare for at Jensen ikke når fram til andre lesere enn de som allerede befinner seg i samme ekkokammer. Bør man hviske eller rope, spør Carsten Jensen tidlig i boka. Hans eget valg er klart: i «Kjellermennesker» ropes det.

Passer for deg som:

  • er interessert i populisme som fenomen