Serier har mye for seg. Bygger man opp et miljø og et knippe gjenkjennelige - og etterhvert kjære - romanfigurer, er mye gjort. Legger men i tillegg ut et agn ved slutten av hver bok som inviterer inn til neste mysterium, kan leserne holdes på kroken i årevis fremover.
Klassiske krimkulisser
Jørn Lier Horst: «Rivertongåten». Bok nummer sju i CLUE-serien utgis på Kagge forlag 2015.
Jørn Lier Horst har gjort mye rett i «Clue»-serien, fortellingen om de tre vennene på Perlen pensjonat som i beste Agatha Christie-stil pusler seg frem til løsningen på ulike mysterier. Mange mistenkelige personer tar inn på pensjonatet. Ikke alle er dem de gir seg ut for å være.
Den krimklassiske, litt alderdommelige rammen forhindrer ikke at de fire vennene Cecilia, Leo, Une og Egon (han er en hund, og har fått navnet sitt fordi han er så egoistisk...) bruker moderne hjelpemidler i sin søken etter sannhet.
Fotografering, nettsøk, mobilkontakt - sporene dokumenteres og analyseres, svarene kommer de frem til ved grundig og oppfinnsomt arbeid.
Sak nummer sju
I «Rivertongåten» kommer vennene over en mystisk kasse i skogen. Hvem har gjemt den der, og hvorfor blir den hentet i ly av mørket? Hardbarkede ranere blir en utfordring selv for den handlekraftige Une, det blir både dramatisk og spennende, om ikke akkurat uhyggelig denne gangen.
Uhygge har Lier Horst vist at han kan skape i de foregående bøkene. Den kan bygges opp uten fartsfylt action og være en like stor pådriver i lesingen. I «Rivertongåten» blir det derimot stor dramatikk der både gisselaksjon og våpen er blant ingrediensene.
Filosofiske utfordringer
Jeg liker spesielt godt at Jørn Lier Horst, som et fast element i alle bøkene, løfter blikket fra hver konkret sak og diskuterer et etisk dilemma. Sokrates, Ariostoteles, Kierkegaard og nå Descartes får alle en faktablokk ved slutten av mysteriene. Deres tankegods har vært viktig under barnas arbeid med å løse gåten. Lier Horst «sniker inn kunnskap» som gir leserne grunnlag for å tenke selv.
Gjennomgående i flere av bøkene ligger også et større mysterium skjult, dermed føles det naturlig å ta fatt på neste bok i serien. Første kapittel fra neste bok ligger dessuten klart ved slutten av hver fortelling. Dette er smart markedsføring: hvem vil vel ikke skaffe seg den nye spenningsboken så fort som mulig?
Genrens utfordringer
Hver av bøkene i «Clue»-serien skal kunne leses for seg. Det betyr at litt gjentakelser må med, som beskrivelser av pensjonatet, av hovedpersonene eller det overgripende mysteriet. Det blir ikke sjenerende, for Lier Horst er god til å variere og flette inn bakgrunnsinformasjon der det er naturlig. Jeg er mer usikker på i hvor langt han kan vri nye mysterier og krimgåter ut av pensjonatet og deres beboere.
I følge forfatteren selv er det meningen å gi ut tilsammen tolv bøker i serien. Det tyder på at suksessen med bøkene ikke er gått forfatteren til hodet, men at han har en overordnet plan med konseptet. Og det mener jeg synes i alle ledd. Foreløpig er det få tegn til slitasje, men det er å håpe at oppfinnsomheten holder.
- Les også:
