John Green
Foto: Marina Waters / Gyldendal Norsk Forlag

Rett i hjertet

Han er en av verdens største i sin sjanger. Nå er John Green ute med en ny bok om ungdommer som sliter.

Han er en av verdens mest leste ungdomsbokforfattere. Når har han skrevet bok om en jente som lider av tvangstanker og hemmende tvangshandlinger, akkurat som ham selv. Det er blitt en sterk bok som fungerer på mange plan.

Trodde du at OCD var et politisk samarbeidsorgan? Overraskende mange, ikke minst yngre mennesker, vet utmerket godt at OCD står for Obsessive-Compulsive Disorder. Obsessiv-kompulsiv lidelse er en angstlidelse som springer ut av repeterende tanker som fører til frykt, rastløshet eller tvangshandlinger som utføres for å redusere angsten. OCD er også et hovedtema i bestselger-forfatter John Greens nye ungdomsroman.

Personlig prosjekt

«Skilpadder hele veien ned» er John Greens første roman på fem år. Den forrige boken hans var «The fault in our stars», eller «Faen ta skjebnen», som boken het på norsk. Da lovet den amerikanske forfatteren at han skulle signere alle eksemplarene som ble forhåndsbestilt. Det ble 150 000!

John Green er stor på internett. Her er noen tall:

  • 2,2 millioner følgere på Instagram
  • 5,4 millioner på Twitter
  • 3,1 millioner likes på Facebook-siden sin
  • 3,1 millioner abonnenter på YouTube-kanalen sin, som er en videoblogg han driver sammen med sin bror Hank. Her snakker de om alt fra skatter og avgifter, kolera og apokalypsen til litteratur, verdens største frukt og meninga med livet (godt og blandet, med andre ord)

Han er ikke arbeidsledig, 40-åringen fra Indiana.

Men han har brukt årene godt. Ifølge forlaget er den nye romanen John Greens mest personlige bok så langt. Hvorfor? Fordi han denne gangen skriver om en ung jente med tvangslidelser. Selv har han diagnosen OCD, en sykdom som altså omfatter langvarige og gjentatte tvangstanker og tvangshandlinger. I bokens etterord takker han for den psykiske helsehjelpen han selv har fått, og skriver at det finnes håp, selv for den som sliter:

«Veien kan være lang og vanskelig å gå, men psykisk sykdom lar seg behandle. Det finnes håp, selv når hjernen din forteller deg at det ikke gjør det.»

Er så den nye romanen en terapibok? Nei, «Skilpadder hele veien ned» er en kjærlighetsroman. Det er også en fortelling om vennskap, den inneholder en spenningshistorie med et mysterium som skal løses, og den bringer vesentlige tanker om hva det vil si å være stengt inne i sin egen angst. Green har skrevet en god ungdomsroman som overbeviser på de fleste plan. Noen små innvendinger har jeg likevel, uten at de forstyrrer helhetsinntrykket.

Hvem er Aza?

Aza Holmes er 16 år gammel. Hun går på White River High School i delstaten Indiana, den samme som Green selv kommer fra. Hun beskriver seg som venninnen til Daisy, datteren til Mrs. Holmes. Aza føler at hun alltid er «noens noe». Det er omgivelsene og folkene rundt henne som styrer henne, ikke omvendt. Hvem er Aza?

Selv sier hun det slik:

«Jeg begynte å innse at livet er en historie som fortelles om deg, ikke en du forteller selv. (...) Du tror du er maleren, men du er lerretet.»

Faren til Aza døde da Aza var åtte. Nå kjører hun rundt i hans gamle bil, en skrabb hun kaller Harold.

Aza har en utfordring i livet. Hun er manisk opptatt av bakterier og infeksjoner. Hun spiser nesten ikke, i frykt for å få i seg uønskede organismer. Angsten går ut over alle proporsjoner. Stadig finner hun seg selv i en nedadgående tankespiral der smitte, sykdom og død er det eneste hun kan tenke på. I flere år har hun hatt et selvpåført sår på tommelen. Det plukker hun på hver dag og river opp skorpen. Hun ser for seg at hun er nødt til å gjøre det for å få ut en mulig betennelse. Såret renses og hun bytter plaster.

Ikke bare en gang om dagen. Mange.

Aza har en mor som støtter henne og en terapeut som behandler henne. Men vil hun noen gang bli frisk?

Heldigvis har Aza bestevenninnen Daisy, som hun har kjent mesteparten av livet. Vennskapet skal holde, viser det seg, selv om Daisy på et tidspunkt i fortellingen bryter ut i en voldsom anklage mot Aza, som aldri uttrykker interesse for noen andre enn seg selv og sine egne psykiske oppheng.

Så, hva skjer?

Nyhetene melder om at byens rikeste mann, en eiendomsmagnat med lyssky økonomi, brått er forsvunnet. Han forsvant da politiet kom for å arrestere ham for skattesnusk. Nå utloves det en dusør på 100 000 dollar til den som kan gi tips som fører til at mannen blir funnet. Daisy, Azas driftige venninne som dessuten trenger penger, bestemmer seg for at hun og Aza skal finne mannen. Er det forresten ikke faren til en gutt som Aza kjenner?

Joda, Aza og milliardær-sønnen Davis møttes på en «Lei seg-leir» da de var mindre, en leir for barn som hadde mistet en eller begge foreldrene. Davis' mor er død, og nå er faren også borte. Jentene oppsøker Davis – og sødmefylte toner smyger seg mellom Aza og Davis. Begge føler seg annerledes og ensomme.

Men kan Aza involvere seg med noen, hun som knapt tenker på annet enn bakterier og betennelser? Hun som mister kontroll over kroppen i stadig angst?

Jeg har sjelden lest noen som så innforstått har fortalt hvordan det føles når tvangstankene kommer.

Vi har vel alle en rem av huden i perioder av livet. Det er i alle fall ikke vanskelig å kjenne seg igjen i Azas beskrivelser. Men der mange kommer seg ut og videre, med eller uten profesjonell hjelp, der blir Aza stadig dratt inn i nye tankespiraler. Green skriver frem diskusjonene hun har med seg selv, der en bit av henne vil leve i øyeblikket med vennene, mens den andre tvinger henne til å sjekke såret, skifte plaster, skremmer henne så hun knapt kan puste.

Det kan lyde slik:

«Hei, du», sa Daisy. Hun la en hånd på kneet mitt. «Ikke la Aza være slem mot Holmesy, hva?» Dette var annerledes. Nå var svien fra håndrensen borte, og det betydde at bakteriene var i gang med å formere seg igjen, med å spre seg gjennom fingeren og ut i blodårene. Hvorfor åpnet jeg sprekken i trælen i det hele tatt? Hvorfor kunne jeg ikke bare la den være i fred? Hvorfor måtte jeg gi meg selv et konstant, gapende, åpent sår på fingeren min, av alle steder? Hendene er den skitneste delen av kroppen. Hvorfor kunne jeg ikke klype meg i øreflippen, på magen eller ved ankelen? Jeg hadde sannsynligvis tatt livet av meg selv med blodforgiftning på grunn av et dumt barndomsritual som ikke engang beviste det jeg ville at det skulle bevise, fordi det jeg ville vite, ikke kunne vites, fordi det var umulig å være sikker på noe som helst. Det kommer til å føles bedre hvis du tar på mer håndrens. Bare et par ganger til. Klokka var 15.12. Vi måtte komme oss i banken. Jeg tok av plasteret, smurte på håndrensen, satte på et nytt plaster. Klokka var 15.13.

Greens metode

Har du lest noe av John Green før, er det ikke vanskelig å kjenne ham igjen. Personene hans kan ha ulike utfordringer, men utfordringer har de. Ofte er de jeg-fortellere, ofte er de 16 år. Dette er mennesker på starten av voksenlivet, de fleste er temmelig veslevoksne allerede. Hvordan skal jeg si det uten at det blir nedlatende: Her er unge mennesker med unge tanker, de er overraskende dyptpløyende, iblant naive. Dette er ungdom som søker etter mening. Den finner de gjerne i sitater fra verdenslitteraturen.

Denne gangen er William Shakespeares «Stormen» et referanseverk. Her er også sitater fra Joyce, Wolf, Brontë, Salinger. Rikmanns-sønnen Davis innrømmer det selv, for Aza: «Alle de gode replikkene mine er stjålet». Gjør det noe? Er det ikke bare bra å gjenbruke – og videreformidle – de beste formuleringene som noen gang er satt på et papir? John Green behersker metoden. Dette liker jeg. For en erfaren leser kan lettvint livsfilosofi være en prøvelse. Green tyr nettopp ikke til lettvintheter. I stedet for å prøve seg som hobbyfilosof selv, viser han til de beste. Smart trekk.

Et annet godt grep, som henger sammen med interessen for å referere til andre, er å la hovedpersonene forholde seg til en roman eller en film de elsker. Aldri er vi så fan-fiksert som i tenårene. Det kan være en yndlingsbok, en favoritt-film, eller et band vi dedikerer kjærlighet til. Selv var jeg ABBA-fan på min hals, inntil jeg en dag gikk fullstendig lei, og rommet mitt, som var tapetsert med ABBA-bilder, ble renset for ethvert spor på et blunk.

I «Faen ta skjebnen», som også er filmatisert, spiller Anne Franks dagbok en stor rolle. I «Skilpadder hele veien ned» er Azas venninne Daisy dypt og inderlig inne i Star Wars-universet. Hun skriver fan-fiction om Chewbacca og får tusenvis av lesere til bloggen sin. Green gjør noe av det samme: Med romanene skaper han et forum, en slags klubb, der unge lesere blir innviet i en felles samforståelse. Han bygger nettverk og fellesskap ved å klebe seg til allerede eksisterende kulturelle univers. Smart igjen.

Velformulert

Også rent språklig har Green truffet en tone unge kan kjenne seg igjen i. Det skal sies at Greens personer ofte er velartikulerte og over gjennomsnittet reflekterte. Men undringen over tilværelsen er tanker ethvert ungt menneske kunne tenkt, følelsene de gjennomlever er gjenkjennelige. Stian Omland, som har oversatt Greens bøker til norsk, er virkelig god til å beholde troverdige dialoger. Jeg liker at han lar noen amerikanske begreper stå. Det kan være ord og uttrykk som har gått inn i unge menneskers dagligtale her i Norge også, som «awesome» og «fan-fic». Teksten virker dermed nær talespråket, den blir ikke skjemmende litterær, til tross for de mange filosofiske spørsmålene. En liten kommentar til oversettelsen: Hvorfor brukes konsekvent ordet «håndrens» om væsken Aza skyller såret sitt med? Ville ikke «antibac» vært det naturlige valget?

Jeg nevnte noen forbehold innledningsvis. Jeg svelger både inderligheten, de eksistensielle tankene under stjernehimmelen og alvoret i romanen. Selve plotet, motoren i fortellingen, som er jentenes jakt på den forsvunne milliardæren, må jeg tygge litt mer på. Her synes jeg Green blir for konstruert. Han vil tydelig legge rammene til rette for å kunne snakke om det som betyr mer for ham enn spenningshistorien, nemlig sykdomshistorien. Det er tydelig at han ikke har lagt like stor vekt på detektivhistorien som det han legger i Azas psykiske utfordringer.

Behold nysgjerrigheten!

Hva har skilpadder med denne historien å gjøre? lurer du kanskje. Romanens tittel er jo «Skilpadder hele veien ned», akkurat som den heter «Turtles all the way down» på engelsk. Jeg kan si så mye som at tittelen refererer til en velkjent historie om et av filosofiens store spørsmål. Kan universet være uendelig? Hvis ikke, hva er i så fall utenfor universet? John Green går fra det store, fjerne til det lille, nære og lar Aza spørre: Hvem er Aza? Hva er innerst i meg – er det bare mindre og mindre russiske dukker?

Klok som han er, gir ikke John Green noe svar. Han åpner i stedet for nye spørsmål – og bedyrer vel i grunnen at så lenge du stiller spørsmål, så er du et levende menneske.

Nettopp den innsikten gjør John Green til en levende forfatter med et forfatterskap det er nødvendig å lese.

Eksperten om tvangstanker:

Trude Fixdal jobber som psykiater og overlege ved Nic Waals Institutt i Oslo.

– Hos barn er dette normalt og noe de fleste kan kjenne seg igjen i, som for eksempel å tenke at man må tråkke på strekene når man går langs veien. For voksne er det heller ikke unormalt å alltid måtte ta en ekstra runde for å sjekke om døra er låst eller om kontakta er dratt ut av strykejernet. De aller fleste mennesker, cirka 80 prosent, opplever uønskede og ubehagelige tanker.

– Problemet oppstår når man ikke klarer å legge tankene til side og de stopper oss i å gjøre det vi har lyst til. En ekte tvangslidelse gjør at vi mister kontrollen. Rundt 2,5 prosent av oss vil oppleve å ha dette i en så stor grad at de trenger behandling.

– Forskjellen på schizofreni og tvangstanker er at de med tvangstanker vet at dette er tvangstanker, de tror ikke at de er sanne. Mens de som er psykotiske tror at dette faktisk er sant. Slik skiller man mellom de nevrotiske og psykotiske tilstandene.

John Greens råd til de som sliter med psykiske plager er: «Veien kan være lang og vanskelig å gå, men psykisk sykdom lar seg behandle. Det finnes håp, selv når hjernen din forteller deg at det ikke gjør det.»

Til deg som ble nysgjerrig

Her kan du se John Green lese første kapittel av sin nye bok:

Ellers: En liten perle fra John Greens Instagram-konto: