I den store verden

Det er usedvanlig å lese en norsk roman som har handlingen lagt til sørligere breddegrader, og som tematiserer noe så stort som norsk utenriks- og bistandspolitikk. Det er ikke mange av denne typen romaner. Gunnar Kopperud er den eneste jeg kommer på som har gjort noe av det samme. Forresten, Vigdis Hjorth behandler også nordmenns imperialistiske måte å se verden på i sin roman "Snakk til meg", der en middelaldrende norsk biliotekar forelsker seg i en svart musiker på Cuba.

Norsk fredssenter på Sri Lanka

Line Baugstø begynner trygt og godt hjemme i gamle Norge. Vi møter Gro og Harald. Hun er frilans-journalist med oppvekst fra Tanzania, som ønsker å komme ut i verden igjen, ut for å gjøre en forskjell. Han er arkitekt, av den mer tradisjonelle typen. Sammen har de to døtre i barneskolealder.

Så en dag får Harald tilbud om et oppdrag på Sri Lanka. Det skal bygges et fredssenter med norske bistandsmidler, et symbol på fordragelighet og fremgang i et borgerkrigsherjet land. Med Gros ståpåvilje drar de avsted, til en verden og et samfunn som skal vise seg å være svært annerledes enn de hadde tenkt på forhånd.

Flere fortellinger

Det er Gro som forteller, i jeg-fom. Historien er både en direkte rapport om her og nå og et tilbakeblikk på ungdomstiden i Tanzania. Minnene fra Tanzania vekkes til live gjennom den nye reisen. Samtidig blir det klart at Gros ungdomskjæreste fra Afrika, australske John, også sannsynligvis befinner seg på Sri Lanka. Dermed blir en mulig kjærlighetshistorie også en fremdrift i fortellingen.

Line Baugstø skriver lett og effektivt. Konkrete gjøremål som pakking, skole, planlegging beskrives med en hverdagslighet som er gjenkjennelig. Men så, utenfor det praktiske, åpner en større og vanskeligere virkelighet seg.

Engasjert

Gro oppdager at det ikke er sant at det er fred på Sri Lanka. Nordmenn oppfattes av mange som en ensidig part i konflikten. Bistandsarbeidet blir utlagt som en måte å fremme norsk ære og selvbilde på, uten at man tar hensyn til lokalbefolkningen, de som bor på stranden der fredssenteret skal bygges, og som må flytte fra sine hjem mot sin vilje. Hvem vil ha dette signalbygget? Hvem vil det tjene? Hvorfor ikke bruke pengene der det virkelig trengs, tette huller i den vaklende infrastrukturen i landet?

"Regntid" er en historie om Norge og verden, om hvit og svart, og om kjærlighet og svik. Det er en roman som vil noe utover seg selv , utover språket. En politisk roman vil jeg ikke kalle den. Men en engasjert roman, som ikke går av veien for å raljere over arrogansen og nedlatenheten til godt betalte, hvite nordmenn i ambassade-slabberas i Colombo.

Line Baugstø skildrer ikke helter og skurker, men medløpere, medskyldige, noen kanskje velmenende, men de fleste naive. Hun etterlyser noen som tar ansvar. Slik sett blir "Regntid" en tankevekker, og det kommer ikke som noen overraskelse at boken ikke har noen happy ending...