NRK Meny
Normal

– Norske bøker var fulle av sprengstoff

I 25 år kjempet den tyske redaktøren Rudolf Kähler for å få utgitt norske forfattere i DDR. Det ble en kamp med noen seire og mange skuffelser.

Rudolf Kähler

Fem dager før Berlinmuren falt, den 4. november 1989, var Rudolf Kähler en av flere hundre tusen som demonstrerte på Alexanderplatz, for mer demokrati.

Foto: Knut Hoem / NRK

Flere kjente forfattere, som Kjartan Fløgstad og Ingvar Ambjørnsen har blitt stoppet fordi idealromanen skulle skrives i tråd med den såkalte sosialistiske realismen, forteller redaktøren når NRK møter ham i Berlin.

– I Tyskland snakker man gjerne om at man har «saksen i hodet», sier Rudolf Kähler.

De norske ordene kommer raskere etter hvert som han får snakket seg varm. Han har ikke hatt mange muligheter til å praktisere språket etter at han var på studentutveksling en lang sommer i 1960. Det var året før muren ble bygget i Berlin, og all reisevirksomhet ble atskillig vanskeligere.

Manglet papir

Jeg besøker ham i en hyggelig kjellerleilighet i bydelen Lichtenberg langt øst i Berlin. I gangen står en bokhylle med romaner av blant andre Kjartan Fløgstad, Dea Trier Mørch, Ingvar Ambjørnsen og Karsten Alnæs. Dette er leseeksemplarer som Rudolf Kähler og kollegene på forlaget Volk und Welt bestilte fra norske forlag. De færreste av disse bøkene kom gjennom utgivelsesnåløyet og ble til bøker i DDR.

Det mest trivielle problemet var at papir var mangelvare. Mange prosjekter strandet også av økonomiske grunner. Vestlige forfatterrettigheter måtte handles i hard vesttysk valuta, selv om forfatterne i blant kunne gå med på å få utbetalt royalty i østtyske mark.

Alle bøker som ble utgitt – om de nå var fra Sør Korea eller fra Sovjetunionen – måtte først få en såkalt «trykketillatelse» fra kulturministeriet.

Brysomt innhold ble stoppet

Men mange bøker kom ikke en gang dit. Ofte var det redaktørene i forlagene, som av frykt for represalier lot være å trykke bøker med brysomt, litterært innhold. Det er dette utslaget av frykt og selvsensur i redaktørleddet, som Rudolf Kähler omtaler som «saksen i hodet».

Et av de eksemplene Rudolf Kähler husker best var da de jobbet med en prestisjefylt utgivelse av Nordahl Griegs samlede verk. De fikk ut «Og skipet går videre», et bind med dramaer, og et med Griegs journalistiske arbeider. Alt gikk bra inntil de kom til romanen «Ung må verden ennu være». I denne boken skriver Grieg om Stalins moskvaprosesser, og da ble det bråstopp.

Politiske selvmordere

Rudolf Kähler på t-banen i Berlin

Kähler på T-banelinje U5, som er den eneste t-banelinjen som bare går i det tidligere Øst-Berlin. Men nå skal også denne snart utvides, og kobles på den nye linjen som går via Brandenburger Tor til Hauptbahnhof.

Foto: Knut Hoem / NRK

– Den var politisk så fullt av sprengstoff. Flere av kollegene mine så på dette, og vi var enige om at dette får vi ikke gjennom. Det var regelrett gift. Vi ville ikke være politiske selvmordere.

Kunne du mistet jobben?

– Jeg vet ikke om jeg hadde fått sparken, men jeg hadde fått stempelet «ideologisk upålitelig».

Men burde dere ha forsøkt å få den gjennom allikevel? Manglet det litt personlig mot?

– Ja, det gjorde det nok, sier Rudolf Kähler.

Mye kildemateriale

Hele historien om norsk litteraturs kronglete vei inn i DDR er nå samlet i to permer i boken «Norsk litteratur bak muren. Publikasjons- og sensurhistorie fra DDR (1951-1990)».

– Det spesielle med utgivelseshistorien til norsk litteratur i DDR er at det finnes massevis av kildemateriale. For en forsker var det spennende å jobbe med et stoff som var helt ubearbeidet. sier Benedikt Jager, som til daglig er amanuensis ved Universitetet i Stavanger.

Benedikt Jager

Stoffet var helt ubearbeidet da forskeren Benedikt Jager gikk i gang med å lete i kildematerialet.

Foto: Knut Hoem / NRK

I og med at alle bøker måtte ha trykketillatelse finnes det et vell av konsulentuttalelser og redaktøranbefalinger, som nå ligger trygt forvart i et arkiv i Berlin. Ut av dette materialet kan man lese en litterær samtale om norsk litteratur, som tok utgangspunkt i helt andre kriterier enn i Norge.

Den idelogiske idealromanen i DDR skulle skrives i tråd med den såkalte sosialistiske realismen, som i forutsatte at en roman ikke bare skulle fremstille klassemotsetningene i samfunnet, men også skape positive forbilder for leseren.

  • Hør:

Brysom Bjørneboe

I norsk litteratur var det få romaner som til fulle kunne oppfylle disse kriteriene. Noen forfattere ble oversatt rett og slett fordi de var sympatiserte med DDR – kommunismen, som Øyvind Bolstad og Terje Stigen. Andre igjen kom med fordi de hadde et kritisk blikk på kapitalismen i vest.

Benedikt Jager

Benedikt Jager har samlet historien om norsk litteratur i DDR i boken «Norsk litteratur bak muren.

Foto: Knut Hoem / NRK

Et eksempel på en slik forfatter var Jens Bjørneboe, som fikk utgitt både «Den onde hyrde» og «Før hanen galer», før også Bjørneboe ble offer for DDR-redaktørenes «indre saks».

– I «Frihetens øyeblikk» blir Bjørneboe mer eksistensialistisk og mørk i sitt menneskesyn, og da faller han utenfor, forteller Benedikt Jager.

Hamsun med sosialistiske briller

I motsetning til i Vest-Tyskland var Knut Hamsun i mange år helt uaktuell for utgivelse i DDR. Først midt på syttitallet kom det nye initiativ for å få utgitt Hamsun, og med dette kom også forsøk på å lese den omstridte forfatteren «sosialistisk».

De begynte med «August», fordi den var en realistisk folkelivsskildring. Året etter kom «Sult» og «Markens grøde».

– «Sult ble tolket slik at sulten til hovedpersonen er en lengsel etter integrasjon i samfunnet. I «Markens grøde» så konsultene en tydelig arbeiderpatos i Isak Sellanrås kamp for å bryte nytt land.Men denne romanen var også omstridt. Er Isak Sellanrå bevisst aktiv og rasjonell i sin bygging av landet, eller er han mer dyrisk enn menneskelig? Er naturen for fremtredende, så blir man mer usikker på om man kan opprettholde et positivt menneskebilde, forteller Benedikt Jager.

Rapport fra den østtyske ambassaden

Men så kom det et skifte. Den østtyske ambassaden i Oslo rapporterte hjem om at det var bråk rundt Torkild Hansens bok «Prosessen mot Hamsun». Hansens bok ble tolket som et forsøk på å renvaske Hamsun fullstendig. Dermed fryktet DDRs kulturministerium med den sterke mannen Kurt Hager i spissen for at det kunne komme et «neofascistisk backclash» rundt Hamsun i Norge.

Midt i disse stormene sto Rudolf Kähler helt frem til muren falt. Men med murens fall og Tysklands gjenforening falt også forlaget han jobbet i, Volk und Welt, sammen. Den første september i 1990 sa forlaget opp to tredjedeler av arbeidsstokken. Blant dem som fikk sparken var Rudolf Kähler. Som en slags «sluttpakke» fikk han ta med seg forlagets samling av skandinaviske bøker.

– Da det var ingen andre som leste norsk, dansk og svensk, fikk jeg bøkene i avskjedsgave. Jeg husker sønnen min kom med bilen og fraktet dem hjem, forteller Rudolf Kähler.

- trender og tendenser i kulturen.

Hør Knut Hoem i Kulturhuset, om november-dagene i Berlin for 25 år siden.