NRK Meny
Normal

En litterær kalkun

«Raskolnikovs hus» av Geir Pollen er så nært man kan komme en litterær kalkun. Språket er forblommet, og fortellingen uten retning, mener Knut Hoem.

Boka "Raskolnikovs hus"
Foto: Exil Design

Er det norske språket fattig? Finnes det en verden av ord der ute, som vi alt for sjelden tar i bruk?

Den middelaldrende fremmedlektoren i norsk språk og litteratur på universitetet i St. Petersburg, som vi møter i romanen «Raskolnikovs hus», synes å mene det.

Han "tilsier sitt nærvær" på en fest ved gamle gymnaselever. Granskogen "defilerer forbi".

Han bruker tysk dativ og forteller at "en kvinne vinket meg velkommen med begge hendene". Han "legger seg opp et skjegg". "Han går og sliter hund", hva nå det innebærer.

Katten, som han helt umotivert snubler over, driter ikke. Den "gjør sitt fornødne".

Uten distanse

Nå er det i og for seg ikke Geir Pollen som snakker sånn som dette, men hans romanfigur. Problemet er bare at det aldri oppstår noen fortellerinstans ut over denne lektoren, som kunne sette alt dette språklige artisteriet i et ironisk perspektiv.

Når det omsider dukker opp en kvinne, som hovedpersonen kan danse tango med, så har hun ikke noe eget språk. Hun "gir til beste" noen fortellinger som Pollen gjenforteller.

Norske forbilder

Den detaljerte og lett humrende skildringen av tangoen kan minne om Dag Solstad. De essayistiske partiene om russisk litteratur og historie kan minne litt om Terje Holtet Larsen.

Den middelaldrende mannen i krise i eksil kjenner vi igjen fra noen av de senere bøkene til Ingvar Ambjørnsen.

Er det da en pastisj Pollen har skrevet? Har vi å gjøre med en bevisst etterligning av et annet kunstverk?

Litterære byvandringer

Det drypper jevnt og trutt ut anekdotiske fortellinger om Pusjkin, Dostovjevskiij, Gogol og Peter den store i denne romanen, som alle som en er interessante nok hver for seg.

Pollens roman imøtekommer en latent, og har jeg inntrykk av, økende interesse for litterære byvandringer i europeiske storbyer. Men verken de eksotiske omgivelsene eller det blomstrende språket kan sminke bort inntrykket av en forfatter som rett og slett ikke har klart for seg hva det er han egentlig ønsker å fortelle.