Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig, vi har kalt dem et sivilisasjonssammenbrudd. Med rette. Gasskamrene, maskinmessig nedskyting på kanten av massegraver, krematoriene. Idéen alene: systematisk utryddelse. Den jødiske forfatteren Edgar Hilsenraths roman «Natt» fra 1964 beskriver sivilisasjonens sammenbrudd i gettoen: Alles kamp for seg, mot alle, mot flekktyfusen, for en slags overlevelse, i ydmykelsen.
«Natt»er en merkelig og fryktelig fortelling. Hvis det er mulig å snakke om handling i vanlig forstand, utspiller den seg for det meste i året 1942. Transnistria, et ukrainsk område som tyskerne erobret fra Sovjetunionen, blir administrert av deres allierte, den rumenske hæren. Dit er tusenvis av jøder deportert fra Romania, i vårt tilfelle til den fiktive byen Prokow, stort sett en istykkerskutt ruin etter kampene. Der følger vi Ranek, en ganske ung, jødisk mann, en av de første som ble deportert.
Gode mennesker?
Kan det fremdeles tenkes at mennesket er grunnleggende godt, eller er overlevelsesdriften og dens iboende opportunisme vår sanne natur? Ikke godt å vite, Edgar Hilsenrath tilbyr ingen fortrøstning. «Natt» maler nådeløst en grenseløst utmattende fornedrelse ut over nesten seks hundre sider, mens Ranek og de han deler soveplass med og kjemper om en løk, litt maismel eller noen potetskrell som kan bli suppe.
Som andre lesere før meg, har jeg mer enn én gang villet legge denne romanen bort, tenkt at nok er nok, jeg orker ikke dette, men lesingen har tvunget seg videre, nærmest av egen kraft – den må fullføres. Om det var verst da Ranek tydde til hammeren for å få tak sin døde brors gulltann eller da et keisersnitt skal gjennomføres i den tyfusbefengte sovesalen, vet jeg ikke – det hele synes uendelig.
Lysstreif?
«Natt» hadde ikke vært en roman verdt å lese om det ikke fantes ett lite glimt av lys der inne. Fortellingen er imidlertid så dyster at man må følge med, lese nøyaktig for å få øye på det lille streifet: Deborah, Raneks svigerinne, hun som på pur vilje får den dødssyke mannen sin frem til Prokow, får Raneks motvillige hjelp og aldri helt bukker under for fornedrelsen, hun som tar med seg det vesle barnet som ikke er hennes og prøver litt til. Det sier noe om romanens mørke at den eneste setningen som skurrer i leserens øre, fordi den klinger av en slags optimisme, er denne: «Bare de døde kan ikke lenger elske …».
Edgar Hilsenrath og familien hans tilbragte nesten tre år i en høyst virkelig getto, i samme område. I et etterord til boka sier han at han har skrevet det hele slik det var. «Natt» er oversatt av Sverre Dahl, som vanlig et fint stykke arbeid.
Passer for deg som:
- ikke viker tilbake for ubehaget i litteraturen og i verden
