Preben Z. Møller om voldtekt: – Tragisk at vi ikke har kommet noe videre siden 2007

Forfatter Preben Z. Møller har tatt på seg oppgaven med å dekonstruere den norske voldtektsdebatten. Resultatet er boken «Kampen om voldtekt», hvor han blant annet lar en voldtektsmann komme til orde og skriver om sin egen erfaring med voldtekt.

Preben Z. Møller

Forfatter Preben Z. Møller mener at politiseringen i den norske voldtektsdebatten skjuler de ekte voldtektsmennene for oss.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Norge har fremdeles ikke noen realistisk plan for å forebygge voldtekt, sier Preben Z. Møller.

I nesten tre år har han gått grundig til verks for å finne ut hvem voldtektsmenn er og hvorfor vi vet så lite om dem. Resultatet er Kampen om voldtekt, «en bok om ekte voldtektsmenn og mislykket voldtektspolitikk».

Han mener at tanken om at «voldtektsmenn er hvem som helst» er en politisk nyttig myte som kan få fatale konsekvenser.

Kunnskapsnekt

Møller har blant annet vært med i nettverket «Menn mot voldtekt», som ble opprettet i kjølvannet av voldtektsbølgen i 2007.

Spørsmålene som dukket opp i forbindelse med dette arbeidet var grunnen til at han bestemte seg for å skrive bok.

Vi hadde ingen analyser. Ingen hadde det. Ingen plan for å forebygge voldtekt, til tross for alt bråket i media. Jeg sa aldri noe, men jeg tenkte mye på det. Biten som manglet, var kunnskap om voldtektsmennene. Hvem var de?

Preben Z. Møller / Kampen om voldtekt, s. 11

Møller skiller mellom to grupper i den politiserte voldtektsdebatten i Norge.

Kampen om voldtekt
Foto: Dreyers forlag

I høyreenden finner vi, ifølge forfatteren, de som tror at voldtektsmenn flest er i innvandrere – «fremmedkulturforklaringen». I venstreenden er de som har en forestilling om at voldtektsmenn kan være hvem som helst – «den norske kulturforklaringen».

– For at man skal klare å forebygge voldtekt på en meningsfull måte, må man vite hvem det er som voldtar. Ingen i disse to fløyene har vært interessert i å finne svar. Det viser seg at mangel på kunnskap egentlig er en slags kunnskapsnekt, sier forfatteren.

Mest problematisk, slik som Møller ser det, er at den norske kulturforklaringen ikke har møtt noe særlig motstand.

– Forestillingen om at hvem som helst voldtar er fremdeles dominerende. I «kampen om voldtekt» er det en side som er sterkest, og det kan virke som om det er de som agiterer for den norske kulturforklaringen.

– De er ikke interessert i at man skal anvende kliniske, psykologiske eller sosioøkonomiske forklaringer på voldtekt fordi det undergraver kjønnsperspektivet, eller hva man velger å kalle det. Voldtektsmannen skal være hvem som helst, forklarer Møller.

Intervjuet voldtektsmenn

Møller mener at forestillingen om at voldtektsmenn kan være hvem som helst mangler empirisk støtte, og at det er problematisk at den likevel står sterkt i norsk offentlighet.

– Mange tror at de kan fortsette å drive meningsfull forebygging med generell likestillingspolitikk. Problemet er at de individene som vi aller mest trenger å gjøre noe med for å hindre voldtekt i fremtiden, ikke blir nådd.

Under arbeidet med boken snakket han med fire voldtektsmenn. Ett av disse møtene skildres i kapittelet «Ekte voldtektsmenn». Dette gjorde han i et forsøk på å gi statistikken og forskningen et ansikt, selv om han innrømmer at det er umulig å si noe generelt om voldtektsmenn basert på noen få intervjuer.

– Boken handler om mørketall og voldtekt i nære relasjoner, ikke om fengslede voldtektsmenn, og er basert på empiri og analyse. Intervjuet må selvfølgelig leses i sammenheng med resten av boka, presiserer Møller.

– Jeg vil vise at voldtekt er en del av en mye større form for asosialitet, og jeg mener at vi må tenke sosialpolitikk i mye større grad enn vi har gjort hittil i Norge.

Hvorfor voldtok du?

Det er når jeg er sinna. Bruker ikke det som en unnskyldning for noe, men det er sånn ... Faen ass [ ...] Jeg prøvde å ta livet av meg selv, jeg så ikke noe vits. (...) Så, natt til 17. mai så bestemte jeg meg da, at jeg ikke skal sørge noe mer, ikke sant. Så tar jeg to knips, eller ecstasy. Røde stjerner, da, så drikker jeg en helflaske seksti prosent sprit. (...) En uke etterpå så leser moren min i avisen at jakken min er funnet på et åsted der en voldtekt har skjedd. Så bare ... «FUCK, da, mann!» Så går det opp for meg, da, at faen, det er der de timene har blitt av, liksom.

Preben Z. Møller, intervju med voldtektsmannen Anders / Kampen om voldtekt, s. 175

Møllers møter med voldtektsmenn foregår imidlertid ikke bare i intervjusituasjoner. En del av boken er også viet førstehåndserfaringer fra forfatterens eget liv.

Jeg er blitt godt kjent med en «normal» voldtektsmann. Han voldtok min mor mens jeg lot som jeg sov, ikke så veldig langt unna. Jeg tror jeg var rundt elleve år gammel da det skjedde. Vi kan kalle ham Geir, og han var den første mannen som flyttet inn etter at far flyttet ut. (...) De hadde kranglet tidligere på kvelden, og mor var sinna. Det var sikkert ikke meningen at han skulle sove hos oss heller, men det hadde han bestemt seg for. Mor gråt med hviskestemme mens han voldtok henne, kanskje fordi hun ikke ville vekke meg.

Preben Z. Møller / Kampen om voldtekt, s. 224

– Det som er veldig interessant med dette – og selvfølgelig veldig tragisk – er at det angår veldig mange. Jeg ville skrive om mine erfaringer for å vise at de fleste har vært i berøring med dette på en eller annen måte. Nesten alle har en venninne, en mor, en søster, en eller annen som har blitt utsatt for voldtekt.

– Hendelsen ga meg også litt innblikk. Det ble en nøkkel inn til å forstå noe, et forsøk på å forstå hvem som er de «normale» voldtektsmennene, forteller Møller.

– Dette har vært en oppdagelsesreise

Det er ikke så rart at Møller ser seg nødt til å understreke at Kampen om voldtekt helst ikke bør føre til en «tåpelig feminismedebatt».

I boken retter han blant annet et kritisk blikk mot det han kaller «den feministiske posisjonen», som han avgrenser til sosialfeminismen.

Han mener at de som inntar denne posisjonen insisterer på et kjønnsmaktperspektiv og kulturforklaring i voldtektsdebatten, «samtidig som man holder andre perspektiver og forklaringer på en armlengdes avstand».

Voldtekt som et feministisk samfunnsproblem handler om det norske samfunnet. Vår kultur, ikke fremmedkultur. Vårt kvinnesyn, ikke «muslimsk» kvinnesyn. Det er nettopp gjennom vanlige nordmenns holdninger at hele det norske samfunnet gjør seg skyldig, både i voldtekt og andre former for kvinneundertrykking.

Preben Z. Møller / Kampen om voldtekt, s. 29

Selv synes ikke Møller at han er spesielt kritisk til sosialfeminismen.

– For meg har dette vært en oppdagelsesreise. Jeg begynner med å undersøke hvem som kjemper om voldtekt, og identifiserer tre posisjoner: den kliniske, den realistiske og den feministiske. Det som gjør at sistnevnte får en del plass i boken, er at det er denne gruppen som har eierskap og definisjonsmakt i den norske voldtektsdebatten.

– En tragedie for morgendagens voldtektsofre

Forfatteren analyserer to voldtektsbølger: den første i 2007 og den andre i 2011. Da den andre bølgen slo, hadde han allerede gjort mye research, og var dermed i stand til å trekke noen paralleller.

– Det var ekstremt mye som gjentok seg i 2011. Det er litt tragisk at vi ikke overhodet har kommet videre siden 2007. Norge har fremdeles ikke noen realistisk plan for å forebygge voldtekt, sier Møller.

Han mener at venstresiden har sviktet voldtektsofrene.

– Man kjører i gang med holdningskampanjer og tiltak rettet mot den generelle populasjonen, men det er fremdeles ingen som viser en genuin interesse for å prøve å utfordre den norske kulturforklaringen i samme grad som man har vært villig til å utfordre fremmedkulturforklaringen. Det er en tragedie for morgendagens voldtektsofre, slik jeg ser det.

"Ta natta tilbake"

I mars 2007 gikk «Ta natta tilbake - Fakkeltog mot voldtekt» fra Olaf Ryes plass til Sofienbergparken i Oslo. 904 tilfeller av voldtekt ble registrert det året; et uvanlig høyt tall, skriver Møller i boken.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Kritisk er han også til forskningen, som han mener blir brukt av politikerne for å legitimere deres egen politikk.

Med unntak av Bendixens (Mons Bendixen ved NTNU, journ.anm.) arbeid ser det foreløpig ut til at det har vært mer fristende å jukse i spørsmålene enn å gi skikkelige svar. Når man ikke liker svarene den nåværende forskningen gir, er et vanlig retorisk grep å si at «det trengs mer forskning». I dette tilfellet slutter jeg meg til oppfordringen, så lenge forskningen er åpen, vitenskapelig og genuint nysgjerrig. Hittil har den ikke vært det.

Preben Z. Møller / Kampen om voldtekt, s. 219

– Ikke alle skjønner hvor sammenvevd politikk og samfunnsforskning er her i landet. Man sitter i departementene og bestiller ting fra forskningsmiljøer uten å stille de spørsmålene som kan undergrave den overordnede politiske planen. Politikk gjennomsyrer alt, sier Møller.

Han mener flere bør være skeptiske til forskning som ligger til grunn for politiske beslutninger.

– Det burde være deprimerende for de fleste å se hvor mye som er prisgitt rene politiske, ideologiske overbevisninger i stedet for logikk og empiri. Det er politikken som former virkeligheten og kunnskapsproduksjonen, det er ikke empiri som setter rammen for politikken.

Etterlyser mer kunnskap om voldtekt

Preben Z. Møller

Forfatter og sosiolog Preben Z. Møller er aktuell med boken «Kampen om voldtekt».

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Møller sier at det foreligger mye forsking om voldtekt og vold, men at maktapparatet ikke er interessert i å forholde seg til det.

– Det er paradoksalt hvor mye oppmerksomhet og støy voldtekt og vold mot kvinner genererer, og hvor lite interessert man er i å se på den viktige forskningen som er gjort på dette feltet, sier han.

Hvem er vinnerne og hvem er taperne i «kampen om voldtekt»?

– Den sterkeste fløyen i Norge er de som agiterer for den norske kulturforklaringen. Den nest sterkeste fløyen er høyrepopulistene, som bruker antiislamske argumenter og vil lukke grensene. De svakeste er forskerne, som jobber med dette daglig og vet annerledes, men som ikke tør eller vil si noe offentlig fordi kostnadene er altfor store og de vil egentlig bare jobbe i fred. Taperne er hele landet.

– Jeg vil at andre skal begynne å generere mer kunnskap om voldtekt. Det er begrenset hvor mye jeg får gjort på noen stipender, alene på kjøkkenet mitt eller på loftet på Litteraturhuset. Jeg er sikker på at det finnes mange svar man kan få bare man jager etter dem.