De som har lest «Dama som gikk på dører», «The Woman who walked into doors», vet med en gang hvem Paula Spencer er. Man glemmer ikke damer som henne. Det var hun som giftet seg med den tøffeste typen i Dublin, Charlo, og tvang de andre jentene til å gi tapt.
Overlevde på et vis
Det var også Paula som snart dukket opp med blåflekkene, hadde gått på en skapdør, falt i en trapp, måtte få på plass en skulder ute av ledd. Det var også Paula som overlevde på et vis. Fikk de fire ungene sine og overlevde. Den dagen hun fikk vite at Charlo var drept, var neppe en sorgens dag. Men du så kjekk han var.
Men det var ikke Paula som fostret de to yngste barna, Leanne og Jack. Det gjorde eldstedatter Nicola. For Paula var det for lengst blitt for mye. Hun var full. Ofte og grundig.
Tillit
Det er hun ikke i det vi entrer denne andre romanen om dette svært utholdende mennesket som nå nærmer seg 48. Hun skulle så inderlig gjerne tatt en drink til, men holder ut. Det er den eneste måten. Hun vasker andre folks hus, mens hun sakte og målbevisst prøver å bygge opp en tillit hos barna sine, tillit til at denne gangen er det alvor, denne gangen holder det. Den tilliten sitter langt inne, men Paula nekter å la seg såre.
Romanen «Paula Spencer» er Roddy Doyle slik vi kjenner ham nå, uten at jeg dermed har nevnt gjentagelser med et eneste ord. Roddy Doyle er en forfatter som skriver bedre jo mer figurene hans betyr for ham. Han er erke-irsk, lattermild og melankolsk samtidig, på de stakkars irenes vegne, på Paule Spencers vegne i særdeleshet. Han får leseren til å kjenne fysisk hvor tørst Paula kan være, det knyter seg i oss når Paula må løse den umulige oppgaven å hjelpe en datter som er i ferd med å havne på fylla. Hva skal Paula si? Gjøre? Hun som har trengt hjelp til alt og litt til av sine egne barn, hun som måtte hentes på puben av sin egen sønn.
Alvorlig, morsom og varm
Jeg garanterer at det vil glede leseren å se hvordan Paula klarer seg. Fordi hun må, har noe å bevise og fordi dette livet tross alt er ok i blant. Ja, nesten morsomt. Hun jobber svart, andre jobber får hun ikke; vasker etter andre folk, rydder etter konserter, finner seg i det nye kjøleskapet i rustfritt stål og mobilen fra eldstedatteren, som også har noe å bevise, møter en fyr som kanskje er helt ok.
Roddy Doyle er en av de alvorligste, morsomste, varmeste forfatterne som skriver på engelsk. Han er moralsk, men aldri moralist, han mener sterkt, men blir sjelden korrekt. Og; Paula Spencer er en helt.
