Forlagene velter ut et svært antall kriminalbøker denne våren – den absolutte brorparten kommer nå før påske. Anmelderkollega Pål Gerhard Olsen i Aftenposten har talt opp ca. 60 krimutgivelser denne våren, hvorav et trettitall foreligger før påske. Det fortalte han i Kulturhuset (26/3). At den voldsomme mengden går ut over kvaliteten, er ingen nyhet. Det forhindrer allikevel ikke at det finnes gullkorn i mengden. Noen av dem har jeg lest. (Lenker til vårens krimanmeldelser finner du nederst i denne artikkelen).
Sørgelig islandsk
Islendingen Arnaldur Indridason byr i ”Hjemstavn” farvel med den nedstemte, historiehekta og noe moralistiske Erlendur Sveinsson ved kriminalpolitiet i Reykjavik. I og for seg trist, men samtidig er det gledelig at Erlendur skrives ut i den litterære evigheten med ei bok som holder et nivå på høyde med seriens første bøker. Prosjektet har skrantet en stund. Det var nok nå.
Gresk-amerikansk og godt
Jeg sa i anmeldelsen min av George Pelecanos´ nyeste bok på norsk, ”Andelen”, at Pelecanos aldri er dårligere enn god og at han i blant er uhyre god. I pelecanos-målestokk hører ”Andelen” til i sjiktet god+. Hvis det høres stusselig ut, sier det mer om Pelecanos´høye standard enn om beitet for øvrig. Møtet med Spero Lucas er både spennende og givende; veteran fra Irak, selvbestaltet detektiv, naturalisert gresk-amerikaner gjennom adopsjon, musikkelsker med en preferanse for reggae. Pakker med marihuana forsvinner, Spero tar på seg å finne dem igjen. Det blir det drama av.
Avdeling Q igjen
Danske Jussi Adler Olsen presenterer den fjerde boka si på norsk. Den heter ”Journal 64” og gir til beste nye bravader fra Carl Mørck og hans Avdeling Q – en liten gruppe politifolk i København som steller med gamle, uoppklarte saker. (Slike avdelinger er for øvrig riktig populære i litteraturen og TV-seriene for tida. Til og med Michael Connellys førstehelt harry Bosch jobber med gamle saker nå). Adler Olsen er en forfatter med humor; han tilfører sin Carl Mørck en selvironi som får romanfiguren til å vokse og nyanserer spenningsnivåene i boka. Denne gangen kladder det seg til for Mørck - han kobles selv til en mordhistorie - samtidig som avdelingen går i gang med en mer enn tyve år gammel sak om Nete Hermansen. Som ung kvinne ble hun sammen med mange andre unge jenter med "uønsket atferd" plassert på øya Sprogø. En av de få mulighetene til å komme derfra, var å bli sterilisert. Høyt spenningsnivå, mangslungen historie, samfunnsstøtter med kynisk menneskesyn begår grove overgrep.
Mer fra Australia
Årets bok fra Peter Temple, ”Stjerneskudd” er en gammel bok (1999) som gis ut på norsk nå etter suksessen med de strålende ”Sannhet” og ”Mørk kyst”. ”Stjerneskudd” plages ikke nevneverdig av alderen; et kidnappingsdrama der den styrtrike og svært innflytelsesrike familien hyrer inn Frank Calder som problemløser. Bra går det ikke. Temple er mindre stilsikker i denne eldre boka, men det er samtidig både interessant og morsomt å se den sterke påvirkningen fra gamle mestere som Chandler og Hammet.
Ny barsk dame fra Glasgow
Denise Mina er av samme skuff som George Pelecanos når det kommer til kvalitet. Jeg har ikke lest noe fra den skotske damens hånd som jeg ikke har likt mer enn godt. Hun er ferdig med Maureen O´Donnell fra Garnethill-serien, Paddy Meehan er også ute. Nå er turen kommet til en kvinnelig politietterforsker, selvfølgelig fra Glasgow; Alex Morrow. Også denne romanen, som heter ”Rolig ved midnatt”, inneholder en kidnapping. Men også; kvinneforakt, etniske og religiøse konfliktlinjer og økonomisk kriminalitet koblet til gangstervirksomhet.
Effektivt og spennende fra Kepler
Det svenske forfatterekteparet Ahndoril bak pseudonymet Lars Kepler er også verdt å nevne. Deres tredje bok i serien om politietterforskeren Joona Linna, ”Ildvitnet” er den klart beste og helhetlige til nå. Uhyggelig, realistisk og effektivt fortalt om følgene av et mord i et ungdomshjem.
Uomgjengelig "Zulu"
Rosinen i årets krimpølse er imidlertid den franske krimforfatteren Caryl Féreys bok ”Zulu”. Dette er en brutal og grusom historie fra det moderne Sør-Afrika som går nådeløst inn i et samfunn der skillene i stor grad består, kriminaliteten er fortvilende høy og HIV/AIDS truer hele generasjoner med totalt nederlag og tidlig død. Hovedpersonene Ali Neumann, Zuluen selv, og Brian Epkeen er sterke og uunnværlige bekjentskap.
Spøkeri og fotball
Helt til slutt; to litt spesielle fenomen: Først; fotballtrener, eks-proffspiller og forfatter Arild Stavrum som har skrevet fotballkrim, der han får med seg det meste av alt trist og leit i norsk fotball. Dramatisk og spennende, litt sviktende i historien, men absolutt underholdende. ”Golden Boys” er tittelen.
Dernest; intet mindre enn to spøkelsesromaner har jeg hatt gleden av å pløye gjennom. Den første fra Island, der Yrsa Sigurdardottir forteller en historie om tre venner som, isolert på ei øy, utsettes for vandøde barn som har noe å hevne. Det tar en stund før denne fortellingen løfter seg noe særlig og den er lang nok, men til slutt skrur det seg til og blir både spennende og interessant.
Den andre spøkelseshistorien er skrevet av Michelle Paver, foregår på Svalbard, under en britisk ekspedisjon på trettitallet og heter ”Mørketid”. Jeg har egentlig et anstrengt forhold til spøkelser i bøker. Her holder det.
Anmeldelser samlet
Krimanmeldelsene fra Kulturnytt og nrk.no denne våren finner du her:
Arnaldur Indridasson, ”Hjemstavn”
Denise Mina, ”Rolig ved midnatt”
Robert Wilson, ”Den største straffen”
Chris Tvedt, ”Av jord er du kommet”
Hans Olav Lahlum, ”Katalysatormordet”
Og; vi tar med kollega Knut Hoems anmeldelse av den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirachs bok ”Skyld”. Ingen krim, strengt definert, men kanskje en utfordring som sjangeren trenger.
