Den unge mannen i denne romanen liker eldre menn, og livnærer seg som luksusprostituert i Oslo. Pseudonymet V.S Tideman tar for seg et formativt år i livet til Mathias, som han heter, slik at vi får innsikt i hvordan det kunne ha seg at han valgte seg dette livsprosjektet.
Handlingen utspiller seg noen måneder vinteren og våren 1989. Mathias er flyttet hjem med mor og far fra hovedstaden i det som den gang var Vest-Tyskland. De flytter inn i et stort hus litt sør for Oslo. Skildringen av den tausheten som råder mellom foreldre og barn i denne familien er som tatt ut av en av de senere romanene til Lars Saabye Christensen.
Dannelsesroman
I klassisk dannelsesroman-tradisjon viser Tideman frem hvordan den unge mannen - i mangel på fungerende foreldre - søker seg til andre mentorer. Den fallerte gentlemanen Sven Åkerberg (modellert etter den svenske visesangeren Fred Åkerström?) oppdrar Mathias i en livsfilosofi, som består av meditasjon, et velkledd, om ikke velpleiet ytre, et flyktig forhold til jordiske verdier og en fullstendig avvisning av menneskelige relasjoner. Det er menneskets grunnleggende rettighet å kunne stikke av - når som helst og hvor som helst.
Kuttet i fillebiter
Tideman plasserer et autentisk fotografi av franskmannen Louis Carpeux sentralt i romanen. Det viser en kineser som blir dømt til døden ved at han bokstavelig talt blir kuttet i fillebiter. Kanskje kan dette fungere som et slags bilde på at opplevelse av smerte i kunsten ikke nødvendigvis fremkaller smerte i leseren, men at det i all fall finnes en slags renselse idet at man leser om smertefulle erfaringer - i alle fall virker det som om dette fotografiet forløser noe i Mathias.
Hva denne romanen skal forløse i leseren er jeg mer usikker på. Tideman skriver med stor stilsikkerhet og troverdighet, og det i seg selv lover godt for fremtiden. Men Sven Åkerbergs (og kanskje også forfatterens?) nihilistiske visdomsord "Det finnes inget att förstå" føles ikke presserende og vesentlig akkurat nå.
