Noen litterær magi vil jeg ikke si Isabel Allende har begått denne gangen. Men solid håndverk, det har hun utført. Og troen på magi gjennomsyrer fortellingen, gjennom drømmer og håp hos svarte slaver på Haiti.
Blodig historie
Isabel Allende: 'Øya under havet' Oversatt av Kari og Kjell Risvik Gyldendal 2010
Tiden som beskrives er en av de mest dramatiske i Haitis blodige historie, fra slaveopptøyene på 1770-tallet til løsrivelsen fra Frankrike og opprettelsen av den første frie negerrepublikken, som den ble kalt, i 1804. Isabel Allende beskriver den politiske situasjonen over en historisk periode på 40 år med faktiske og oppdiktede personer. For meg ble det spennende å bli minnet om at den franske revolusjons krav om frihet, likhet og brorskap fikk betydelige konsekvenser i kolonien på den andre siden av Atlanterhavet. Ikke minst etter årets jordskjelv-katastrofe er det interessant å se tilbake på historien til dette landet, som regnes som ett av verdens fattigste.
Kjærlighet og svik
Men Allende hadde ikke vært Allende hvis ikke boken først og fremst var preget av kjærlighet, intriger og sterke kvinner.
Heltinnen i "Øya under havet" er slaven "Zarité". Hun blir kjøpt av en rik plantasjeeier som niåring, og føder hans barn allerede som ung tenåringsjente; en guttunge som blir tatt fra henne rett etter fødselen. Gjennom nærmere 500 sider får vi Zarités historie, vekselvis fortalt av henne selv, vekselvis av en allvitende forteller. Isabel Allende viser hvordan livene til en gruppe mennesker er uløselig forbundet med hverandre, enten de er rike og hvite, svarte slaver uten rettigheter, mulatter eller kvarteroner, som barn av en mulatt og en hvit ble kalt.
Man kan innvende at her er mange gjenkjennelige elementer fra underholdningslitteraturen. Det er for eksempel ikke måte på hvor fordelaktig de fargede kvinnenes utseende blir skildret. Sannsynligheten for hete kjærlighetsmøter midt under en dramatisk flukt er kanskje heller ikke så stor, mens den klassiske forviklingen med halvsøsken som forelsker seg i hverandre i denne settingen faktisk blir reell, siden familieforholdene var så brokete som de var. Når det er sagt:
Allende gir oss mennesker med personlighet. Bare nesten faller hun for fristelsen til å skildre svart-hvitt.
Økonimiserer med inderligheten
Isabel Allende benytter en effektiv fortellerstil som holder på interessen. Noen ganger tar hun flere år i en jafs, andre steder gir hun et tilbakeblikk på hendelser som har skjedd et stykke tilbake i tid. Rene dialoger er det lite av. På den måten holdes leseren på en armlengdes avstand fra de ulike personene. Kanskje er det en fordel at fortellingen ikke blir for intim, og slaveriets brutalitet tross alt blir fortalt med en tilnærmet nøktern stemme.
Der hun er tettest på kultur og folk, er i beskrivelsen av Tante Rose, den gamle kloke konen, som kjenner til urtemedisin og helbreder sine med-lidende med stor kløkt. Også dansen, festene og slavenes tro på sine frihetskjempere blir inderlig og varmt skildret.
Humor er det ikke mye av i boken, kanskje bortsett fra sitatet om Napoleon, som "hadde et horn i siden til Storbritannia, den vesle nasjonen med det skrekkelige klimaet og det stygge folkeferdet som utfordret ham fra den andre siden av et strede som het Den engelske kanal".
"Øya under havet" - der tittelen spiller på slavenes formening om et hinsidig paradis - viser en Isabel Allende i godt slag. Hun har fått solid hjelp fra radarparet Kari og Kjell Risvik, som står for nok en stødig oversettelse.
